Høyfjellstur og 10 sentrale arter

Hei kjære leser!

Jeg har vært på første obligatoriske ekskursjon med klassen, nærmere bestemt en nydelig høyfjellstur inn i Mørkrisdalen, en dal i Luster kommune like ved Skjolden, -helt innerst i Sognefjorden. Turen startet mandag 6 september ved parkeringsplassen Hyrnavollen hvor vi bevegde oss til Dalen og slo opp leir. Neste dag gikk vi videre opp på fjellet og inn til Fast, ei selvbetjent DNT-hytte liggende i fine omgivelser ved Åsetevatnet. Deretter hadde vi tre dager alene i fjellet hvor vi gruppevis øvde på blant annet orienteringsferdigheter i tåke, generelt leirliv og ikke minst naturkjennskap som jo alle var emner nært knyttet opp mot målene for turen.

Turens mål:

Fjellturen skal gi studentene

• Kunnskap om fjellflora og naturkjennskap generelt for friluftslivsvegledere.

• Erfaring og kunnskap i friluftsliv med vekt på ferdsel i fjellet, vandring, bekledning, pakking

av sekk, leirslaging, teltliv og annet

• Innføring i orientering og veivalg i høyfjellet

(Hentet fra Turplan Høyfjellstur 2021.pdf, HVL) 

Kartet viser en grov skisse over ruten vi fulgte, privat
skjermdump fra ut.no/kart.

 

Til tross for ei regnfull uke var det absolutt en fin utflukt i fantastisk natur. Mørkrisdalen og området rundt er helt klart noe å anbefale! Dessuten, dalen oser av diverse arter og har sånn sett et stort biologisk mangfold. Derfor tenkte jeg at jeg like gjerne kunne dele her med dere noen av de artene jeg fant og som vi lærte om underveis på turen. Videre følger altså ti sentrale arter med en liten utdypning om blant annet kjennetegn, levested, bruk og annen nyttig informasjon. Les, så kanskje du lærer noe nytt! ;)

1. Blåklokke

Blåklokke /Aleksander Razumny Nordgarden Rødner, u.å.

La oss starte med litt blomster. Blåklokke har nok de fleste hørt om, og det er kanskje ikke så rart da den sies å være en av våre mest kjente planter og samtidig også er et vanlig skue i hele landet (Kristoffersen, 2007). Den store blå blomsten, klokka, som ifølge Fjellflora kan bli opptil 3 cm i størrelse (Gjærevoll & Jørgensen, 1987), pryder artens karakteristikk og gjør den lett gjenkjennbar. Vi ser at kapselen, trolig på grunn av dens størrelse i forhold til resten av blomsten med snau stengel, naturlig blir henge ned mot stilken, en stilk som kan bli alt mellom 10-50 cm lang (Kristoffersen, 2007), variasjoner kan dog forekomme. Det er vanlig å finne blåklokke i åpen skog, i heier, enger og på tørre bakker, rabber og berghyller. (Gjærevoll & Jørgensen, 1987; Kristoffersen, 2007). Vi finner dessuten arten i hele fjellkjeden (Gjærevoll & Jørgensen, 1987) og den er sånn sett nokså utbredt. Et eksempel på dette er at vi blant annet kunne observere denne estetisk vakre arten både nede i lavlandet på parkeringsplassen hvor vi startet turen vår, men sågar også helt oppe på høyfjellet på ca. 1400 moh. Videre kan det nevnes at blåklokken er en del av klokkefamilien og den skiller seg fra eksempelvis fjellblåklokke med at den har flere, men mindre, blomster og også en lysere blåfarge enn de vi finner helt øverst i høyfjellet på de høyeste tidene (Kristoffersen, 2007). Vi så både blåklokke og fjellblåklokke i området hvor vi var på tur.

På turen fortalte dessuten faglærer Thor Espen Fugelsøy om en kjent lek som gikk ut på å vrenge selve klokken uten at den går i stykker noe som tydeligvis skulle være en vanskelig oppgave. Klarer en det, er en heldig. Store Norske Leksikon nevner også at blåklokken tidligere har blitt brukt som slåttemerke (Grindeland, 2020b), altså at når blåklokken blomstret så var det et tegn for at da var det på tide å klippe gresset.

2. Engsoleie

Engsoleie /color line, 2005

En annen art som du garantert kjenner til, men kanskje ikke visste at egentlig går under navnet engsoleie, det er den som vi ofte på folkemunn kaller «smørblomst». I likhet med blåklokken er dette en svært vanlig plante som vi finner i stort sett alle naturtyper; i eng, i åpen skog og i snøleier, -sågar også helt oppe på snaufjellet (Kristoffersen, 2007). Som en del av soleiefamilien kan den deles inn i flere underarter og det er også verdt å nevne at denne blomsten faktisk i rå tilstand er giftig, spesielt for storfe (men dog ikke etter tørking, -da forsvinner giftvirkningen)(Kristoffersen, 2007; Vik, 2019). Dette forklarer hvorfor vi på turen vår kunne observere områder med mye engsoleie hvorpå beitedyr aktivt ferdens. Skal vi tro Kristoffersen har engsoleie en skarp og bitter smak (2007), så det er altså kanskje like greit å prøve å holde seg unna denne planten.

Når det kommer til utseende ser vi at engsoleie består av en opprett greinet stengel, delvis behåret, med blader som er sterkt flikete og blomster som kan bli om lag 2,5 cm i diameter. (Kristoffersen, 2007; Sjursen, 2020). Selve planten kan bli mellom 20-75 cm (Kristoffersen, 2007) og kjennetegnes som nevnt med den knallgule fargen på de eggeformede bladene. Denne karakteristiske gulfargen har vært sentral i ulike barneleker gjennom tidene, hvorpå jo sannsynligvis den mest kjente av de alle er leken som avslører smørelskere ved å se etter gjenskinn av gulfargen dersom blomsten holdes under haken. Det er her smørblomsten har opphav til sitt populære kallenavn. Videre fortelles det om i forhold til kulturhistorie at engsoleie i folkemedisin har blitt brukt mot blant annet byller og i tillegg også som slåttemerke akkurat slik som med blåklokken (Sjursen, 2020), -og akkurat det synes i alle fall jeg er ganske fascinerende.

3. Firkantperikum

Firkantperikum /Francesco di Bellinzona, u.å.

Vi holder oss til gule blomster og tar fatt på neste art; firkantperikum. Denne blomsten finner du vanligvis i lavlandet og i store deler av landet sør for Norland fylke (Bele & Norderhaug, 2018; Kristoffersen, 2007). Den trives typisk i dalfører og vokser i åpen eng, skogkanter, tørre bakker og i beitemark og kan dessuten bli nokså høy, faktisk alt fra 20-100 cm ifølge Artsdatabanken (Bele & Norderhaug, 2018). En storvokst plante der altså. For å si litt mer om utseende er det vesentlig å nevne at firkantperikum har en firkantet stengel. Dette var det en av mine medstudenter, Martin Kordulak, som gjorde meg oppmerksom på. Dersom en ruller stilken mellom pekefinger og tommel vil en kunne kjenne at firkantperikum har fire små lister liggende langs stilken, dette i motsetning til dens nære slektning; prikkperikum, som kun har rund stengel. Martin fortalte for øvrig at Firkantperikum er den vanligste perikumen både sånn generelt og også her i Norge. Videre har firkantperikum gulgrønne, eggeformede og avlange små blad som sitter i par oppover stengelen (Kristoffersen, 2007) og den knallgule blomsten på toppen har fem kronblad som ofte kjennetegnes med sorte prikker eller streker (Bele & Norderhaug, 2018).

Du har forresten kanskje hørt om Johannesurt? Dette er nemlig det svenske navnet på firkantperikum. Hvorfor blomsten har fått nettopp dette navnet bunner i en kjertel som finnes inne i den og som produserer en rødfiolett olje. Oljen som ser ut som rødlignende væske forbindes ifølge flere kilder ofte med bloddråpene til både Jesus og Johannes døperen (Bele & Norderhaug, 2018; Kristoffersen, 2007). Det som også er så spennende med nettopp denne arten er dens vide bruksomfang. Kristoffersen hevder blant annet at firkantperikum har lang tradisjon innen folkemedisin både som universalmiddel mot urinveisplager, magesmerter, forkjølelse, gikt og hudsår og at den nå, den dag i dag, mest brukes som beroligende middel (Kristoffersen, 2007). Jeg selv har også hørt psykiatere og andre fagfolk fortelle om bruk av firkantperikum i behandling mot blant annet depresjon. I tillegg kan en bruke perikum, både firkantperikum og prikkperikum, til å lage øl og brennevin så fremst som å gi farge (Bele & Norderhaug, 2018; Kristoffersen, 2007).

4. Tepperot

Tepperot /Multerland..., 2011

Jaggu tror jeg ikke vi følger på med enda en gul blomst til. Neste ut er Tepperot, en av mine favoritter. Denne blomsten er faktisk en del av rosefamilien og er nokså vanlig å finne i fjellet nord til ca. Midt-Troms, deretter mest i lavlandet (Kristoffersen, 2007). Tepperoten liker seg i skog, eng, myr, fjellhei, beitemark, slåttemark og også kystlyngheier, og den vokser gjerne på mager jord på tørre rabber, ofte i tette tuer (Bele & Norderhaug, 2018; Kristoffersen, 2007). Det som kjennetegner tepperot er dens fire kronblad, litt som en firkløver nesten, og også dens rot som er kraftig rødfarget noe jeg husker faglærer Thor Espen og medstudent Oda Sigdestad viste tydelig frem og fortalte om på turen. Tepperotens stilk er for øvrig sped med tredelte blad, dog rikt forgreinet (Bele & Norderhaug, 2018) Boka Det blomstrende fjellet viser dessuten til at tepperot kan bli mellom 10-30 cm stor (2007).

I likhet til flere av de andre artene som jeg til nå har presentert har også tepperot blitt brukt mye innenfor folkemedisin. Faktisk, ordet å «teppe», som dagens befolkning gjerne forbinder med tapping på mobiltelefonen eller som bankkortbetaling i dagligvarebutikken, betyr egentlig å stoppe eller å tette. Det vil si at blomsten, med sin rikholdige innhold av sammentrekkende garvestoffer blant annet ble brukt til å stoppe eksempelvis blødninger eller diare (derav navnet teppe) og også for å kunne helbrede andre sykdommer og lidelser (Bele & Norderhaug, 2018; Kristoffersen, 2007). I tillegg kunne den skarpe rødfargen fra tepperotens rot brukes til farging av lær, og som mange av de andre artene ble også tepperoten brukt som mål for når en burde klippe gresset (Bele & Norderhaug, 2018).

5. Stornesle

Stornesle /brewbooks, 2008

Storneslen, kanskje bedre kjent under navnet «brennesle», har nok de fleste av oss brent seg på en eller annen gang i oppveksten. Vi kjenner alle til den sviende følelsen fra brennhårene dens.. Som en del av neslefamilien er storneslen en stor plante med størrelse på opptil 2 meter (Kristoffersen, 2007). Den er vanlig i hele landet og vokser i svært næringsrik jord (Kristoffersen, 2007). Et klassisk eksempel er utedoer eller gjødselhauger som omkranses av stornesle. Det var lite stornesle å se ved Fast, trolig fordi vi befant oss for høyt opp i den alpine sonen, men vi fant en og annen litt lengere ned i dalen. Vanlige kjennetegn for stornesle er dens store sagtaggede blader på mellom 5-16 cm og med bøyd form som ender ut i en lang spiss i tillegg til stilken som er firkantet, ru og i likhet med bladene tett dekket med brennhår (Kristoffersen, 2007).

Når det kommer til bruk påstår Kristoffersen at neslen er svært næringsrik og at de unge skuddene blant annet egner seg til bruk i suppe (2007). Dette testet vi ikke ut på den aktuelle turen, men tidligere har jeg både laget og spist brenneslesuppe og jeg må si at det er virkelig ikke så lille altså, -faktisk noe å anbefale! Videre nevnes det at stengelfibrene til storneslen tidligere har blitt brukt til veving av såkalt nettelduk (Kristoffersen, 2007) og Store Norske Leksikon legger vekt på storneslens viktighet i forhold til folkemedisin, da som brukt mot revmatisme, kløe, hundebitt, tannverk, astma og hoste bare for å nevne noe (Sunding, 2019). Som om ikke det var nok, sies det at de underjordiske stenglene ble brukt til diverse farging på grunn av at de avga en karakteristisk gulfarge (Sunding, 2019).

6. Dvergbjørk

Dvergbjørk /Per Harald Olsen, u.å.

La oss se litt nærmere på et par trær og busker! Først ut; dvergbjørk. Dette er en liten, lav og «krypende» busk i bjørkefamilien som sjeldent blir noe særlig mer enn 1 meter i høyden (Kristoffersen, 2007). Dvergbjørk er vanlig i fjellet og finnes også nede i lavlandet så fremst som på myrer rundt om (Kristoffersen, 2007). Det er ikke uvanlig at de danner store sammenhengene kratt og dette skjer ifølge Kristoffersen som oftest der hvor snødekket er dypt (2007). Da blir det gjerne et tungt og vrient terreng å skulle forsere for oss som vandrer i fjellet.. Likevel, dvergbjørken skinner frem med sin praktfulle rødfarge (slik som på bildet) når høsten trer inn for fullt (Kristoffersen, 2007). Personlig synes jeg dette er et nydelig skue og jeg er veldig glad for at vi fikk se det på turen. Bladene til dvergbjørken er dessuten små, tykke, stive, runde og sagtaggede, de ligner nesten litt på tenner i kantene (Kristoffersen, 2007), og er ca. 1 cm i diameter (Grindeland, 2020a). Kvistene på sin side kjennetegnes av en mørk farge og bærer også lodne, korte hår (Grindeland, 2020a).

Apropos kvistene, tidligere ble dvergbjørkens kvister brukt til å lage diverse nyttegjenstander med slik som visper, gryteskrubber og sopelimer som boka til Kristoffersen trekker frem (2007). For noen år tilbake prøvde jeg faktisk dette på tur selv, både det å lage visp og gryteskrubb, -og det funket! Dvergbjørk egner seg dessuten godt som opptenningsved (Kristoffersen, 2007) og har hjulpet meg flere ganger som «startved» til bålet. 

7. Sølvvier

Sølvvier /Bushman. K, 2012

I løpet av turen fikk jeg i oppgave å presentere en art, og sølvvier ble den heldige utvalgte. Dette er altså en liten busk hvor bladene kjennetegnes med at de er nesten grå og loddene og så er de i tillegg ganske tykke og behåret. Bladene er også butte med flate kanter og ofte «bøyd» og eggeformet. Som det ligger i ordet, er sølvvier en del av vierfamilien og den kan bli mellom 1 og 2 meter høy. Vi finner den oftest i fjellet på fuktige steder, gjerne ved siden av bekker, elver, myrer eller fuktige skråninger, ofte i sammenhengende kratt som jo kan være et herk å skulle passere til tider.. I tillegg er sølvvier ganske utbredt i hele fjellkjeden, altså den kan vokse både høyt og lavt. På turen vi var på fant vi på dag 3, like utenfor Fast, det mange trodde var sølvvier, men som viste seg å være en hybrid.

Selv om jeg har nevnt en del om sølvviers karakteristiske utseende er det smatidig viktig å trekke frem et annet sentralt kjennetegn, nemlig den karakteristiske intense bitre smaken på bladene. Denne smaken er utviklet for å verne mot beiting, fordi dyr ofte skyr planter med bitre smaker, -de tror det er gift (siden nesten alle giftstoff smaker bittert). Bitterhteen skyldes salicylsyre, altså det samme stoffet som finnes i for eksempel Globoid og andre smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende legemidler. Det var faktisk slik at i gamle dager så brukte de vierbark fra sølvvier mot for eksempel hodepine eller andre smerter. 

8. Blåbær

Blåbær /Signe Karin, 2010

Vi beveger oss videre til lyngfamilien, til klassikeren blåbær. Kristoffersen påstår at dette er vår mest populære bærsort og arten den er meget vanlig her til lands (Kristoffersen, 2007). Blåbær vokser til vanlig i lyngskoger, i myr og i hei, da både i skogsområder nede i lavlandet og sågar også på høyfjellet (Kristoffersen, 2007; Vik, 2019). De blåsvarte bærene med søt smak og rødblå saft på mellom 5-9 millimeter i diameter (Vik, 2019) er ikke til å ta feil av. De inneholder dessuten mange frø (Vik, 2019). Videre har bladene en sagtakkete kant og bladene faller ifølge Vik av om høsten (2019). Av erfaring kjenner jeg også til at bladene ofte kan være rødlige eller bære preg av rødlig farge, og min personlige teori bunner i at desto rødere blader = desto søtere bær. Stengelen er for øvrig kantet og grønn og selve planten kan ha en størrelse på alt fra 10 til 50 cm (Kristoffersen, 2007).

Det er allment kjent at blåbær er rikt på antioksidanter og i samsvar til dens gode smak er den derfor flittig brukt innen matlaging både til saft og i syltetøy, og også så vel som råstoff til diverse drikker slik som vin og likør (Kristoffersen, 2007). Og hvem drømmer vel ikke om nybakt blåbærpai eller varm blåbærsuppe?? På turens siste del, nærmere bestemt på dag fire, hadde vi såpass god tid om morgenen at vi stekte pannekaker på primus som vi toppet med blåbær, -en kjærkommen turfavoritt og slager som falt godt i smak hos samtlige. Mmm… Det skal også nevnes at blåbær inneholder en del garvestoffer som gjør at den også har blitt, og fortsatt brukes, innen folkemedisin, eksempelvis som mageregulerende middel (Vik, 2019). 

9. Blokkebær

Blokkebær /Husby, 2010

Blokkebær ligner veldig på blåbær og sannsynligheten for at du en gang har spist noe du trodde var blåbær, men som egentlig var blokkebær er vel i grunn nokså stor. Faktisk så er blokkebær en av de vanligste lyngplantene her til lands og vi finner planten over hele landet (Gjærevoll & Jørgensen, 1987; Kristoffersen, 2007). Den trives godt på myrer, rabber og heier og kan bli opp mot 70 cm i størrelsen, men dette varierer ut ifra terrenget og vegetasjonen for øvrig (Gjærevoll & Jørgensen, 1987; Kristoffersen, 2007; Unni, 2020). Bladene er relativt tykke og faller av om høsten (Gjærevoll & Jørgensen, 1987) likt som med blåbær, men det som kan være verdt å merke seg er at blokkebærenes blader, i motsetning til blåbær, har hel kant og de er runde i spissene (Unni, 2020). Vik påpeker også dette med at bærene til blokkebær er mer lyse, mer avlange og mer kantete enn hos blåbær (Unni, 2020), og kanskje aller viktigst; de er hvite inni med hvitt fruktkjøtt. Smaken er heller ikke like søt som hos blåbær og er derfor ikke like populær som konkurrenten (dersom jeg kan kalle den det) blåbær (Kristoffersen, 2007).

Når det kommer til bruk peker Kristoffersen på at blokkebær brukes til syltetøy og i saft på lik måte som blåbær, men at dette gjerne er i år hvor blåbær er mangelvare (Kristoffersen, 2007). 

10. Kartlav

Kartlav / Randi Hausken, 2009

Til slutt tenkte jeg å introdusere deg for kartlav, en lavart av typen skorpelav som vanligvis vokser på stein og på sure bergarter i høyden. Den er utbredt i hele landet, sitter godt festet i underlaget og kan bli over 100 år gammel (Holien, 2019). Min medstudent Kristian Fredrik Thomassen, som også har skrevet en mangesiders rapport om kartlav, fortalte at kartlav er meget hardfør og at den tåler godt de påkjenninger den kan møte i høyfjellet. Jeg forsto det slik at en nærmest kan beskrive kartlaven som «the last man standing», -den overlever ofte i områder hvor de andre artene ikke har sjans. Vi så kartlav jevnt og rutt gjennom hele turen vår i Mørkrisdalen, men den var helt klart tydeligst oppe på høyfjellet hvor den ikke forsvant i mengden av andre arter. Ifølge Store Norske Leksikon består kartlaven av grå, brune eller gule skorpelav og hvert enkelt individ blir opp mot 1 mm bred samtidig som det omgis av en svart kant med sporer (Holien, 2019). Likeså er det skiveformede svarte fuktlegemer som blir opp mot 1,5 mm i størrelse (Holien, 2019) og som kan danne store flater som igjen ser ut som kart, derav navnet kartlav. Det bør også nevnes at det som er ganske gøy med lav, er det at all lav egentlig lever en symbiose med sopp.

Kristian Fredrik fortalte forresten at kartlav vokser omtrent 2 mm i året. Av den grunn har kartlav blitt brukt som hjelpemiddel for å kunne utvikle en metode for datering av stein og steinpassering (lichenometri). Altså, der hvor vi finner de største forekomstene av kartlav, kan vi, ifølge Kristian Fredrik, være sikre på at disse også er de eldste. Store Norske Leksikon nevner for øvrig kartlav som bruk i dekorasjon på heller (Holien, 2019).

Jeg håper du sitter igjen med verdifull og nyttig informasjon og at du har lært noe nytt ved å lese gjennom dette lille (egentlig nokså lange, hehe) blogginnlegget!

Referanser:

Bele, B., & Norderhaug, A. (2018). Firkantperikum. https://www.artsdatabanken.no/Pages/168484/Firkantperikum

Bele, B., & Norderhaug, A. (2018). Tepperot. https://www.artsdatabanken.no/Pages/168487/Tepperot

Blåklokke på nært hold | Bluebell up close | Aleksander Razumny Nordgarden Rødner | Flickr. (u.å.). Hentet 19. september 2021, fra https://www.flickr.com/photos/13702939@N04/2685452369

brewbooks. (2008). Urtica dioica Stinging Nettle—Schmitz Park [Photo]. https://www.flickr.com/photos/brewbooks/2544110170/

color line. (2005). Engsoleie—Meadow buttercup—Smørblomst—Boterbloem—Piè di nibbio/kite’s—Ranunculus acris (W) [Photo]. https://www.flickr.com/photos/sunrise/17597379/

Dvergbjørk | Photo by Per Harald Olsen/NTNU | NTNU, Faculty of Natural Sciences | Flickr. (u.å.). Hentet 19. september 2021, fra https://www.flickr.com/photos/92416586@N05/22214189510

Gjærevoll, O., & Jørgensen, R. (1987). Fjellflora.

Grindeland, J. M. (2020a). Dvergbjørk. I Store norske leksikon. http://snl.no/dvergbj%C3%B8rk

Grindeland, J. M. (2020b). Blåklokke. I Store norske leksikon. http://snl.no/bl%C3%A5klokke

Hausken, R. (2009). Stone & lichen [Photo]. https://www.flickr.com/photos/randihausken/4038719119/

Holien, H. (2019). Kartlav. I Store norske leksikon. http://snl.no/kartlav

Husby, O. (2010). Blokkebær [Photo]. https://www.flickr.com/photos/khianti/4983434075/

Hypericum maculatum | Fiore di S.Giovanni—Cavagnago (1071m… | Francesco di Bellinzona | Flickr. (u.å.). Hentet 19. september 2021, fra https://www.flickr.com/photos/25598872@N05/2720557684

Ignatyev, K. (2012). Sølvvier [Photo]. https://www.flickr.com/photos/bushman_k/7590485556/

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet.

Multerland... (2011). Tepperot, Potentilla erecta [Photo]. https://www.flickr.com/photos/antoinettejanssen/6089036719/

Signe Karin. (2010). Blåbær [Photo]. https://www.flickr.com/photos/signe_karin/4889560308/

Sjursen, H. (2020). Engsoleie. https://www.plantevernleksikonet.no/l/oppslag/259/

Sunding, P. (2019). Nesle. I Store norske leksikon. http://snl.no/nesle

Unni. (2020). Blokkebær. I Store norske leksikon. http://snl.no/blokkeb%C3%A6r

Vik, U. (2019). Engsoleie. I Store norske leksikon. http://snl.no/engsoleie

Vik, U. (2019). Blåbær. I Store norske leksikon. http://snl.no/bl%C3%A5b%C3%A6r