Bre er Bra!

For noen uker siden dro klassen vår til Jostedalen for å studere og lære mer om bre. Vi fikk informasjon om både bre generelt, brehistorie, trygg ferdsel på bre, redning på bre, geologi og planter i området rundt en bre osv. Fast leir hadde vi ved Jostedal Camping hvor vi ble godt tatt imot og varmt ønsket velkommen. På dagtid gikk vi blant annet inn på både Nigardsbreen, Fåbergstølsbreen og Tuftebreen og vi hadde totalt fem flotte dager til tross for noe uhyggelig vær.

Turens, eller mer korrekt; brekursets mål var følgende:

-Være bevisst alpine farer knyttet til brelandskap

-Bevegelsesteknikk og bruk av isøks og stegjern

-Brevandring i taulag på blåis på en sikker måte

-Kjennskap til metoder for kamerathjelp på bre

-Refleksjon rundt veiledning på bre, hvordan bevege seg trygt med gruppe på bre?

-Geologi og planter knyttet til brelandskap

(Hentet fra Turplan Brekurs «Breundervisning 20.09. - 23.09.2021», HVL Canvas)

Nå i etterkant tenkte jeg å skrive noen ord her på bloggen som kanskje kunne trekkes opp mot disse målene. Jeg ønsker da å fokusere på utstyr. For øvrig har jeg deltatt på en rekke brekurs tidligere i min friluftslivkarriere, og også gått en del på bre selv og dermed høstet erfaringer derifra så vel som at jeg på videregående skreiv en nokså omfattende fordypningsoppgave innen bre, da med fokus på blant annet evaluering av bretur, glasiologi og veivalg, redning og utstyr brukt på bre mm. På bakgrunn av dette kommer jeg videre til å dele mye egenlært kunnskap og spesielt lærdom jeg fikk etter god veiledning i 2017 av Eirik Hårstad Meslo (nå ansatt ved HVL Institutt for idrett, kosthold og naturfag, da lærer på Knut Hamsun videregående skole). Så altså.. Stay tuned for mange nyttige tips og triks!

Jeg tenker å presentere noe av det basisutstyret som en bør ha med seg for å kunne ferdes trygt på bre. For øvrig ønsker jeg her samtidig å presisere det at å skulle vandre sikkert på bre krever kunnskaper om både breens bevegelse, terrengformasjoner i isen, faresignaler i landskapet og ikke minst kjennskap til, samt praktisk erfaring av hvordan en anvender og håndterer utstyret en har med seg på en hensiktsmessig og nyttig måte. Utstyret i seg selv er ingen trygghet dersom en ikke behersker å bruke det fornuftig (viktig!). Sånn sett blir utstyr ofte en form for «flask sikkerhet», noe som jo selvsagt er uheldig. For å kunne være tryggest mulig på bre må en alltid være på vakt, alltid være forut for hva som kan skje, -en må tenke konsekvenser i hvert steg og i alle de avgjørelser og veivalg en tar. Det krever et skjerpet hode, tidligere breerfaring og gjerne lokal kjennskap til området og breen en skal ferdes på. Men nok advarsler og skremselspropaganda, -la oss komme i gang!

 

Utstyr på bre og bruk av det.

Stegjern: Dette er en slags ekstra sko med skarpe pigger som festes utpå skoen. Det finnes ulike typer på markedet, men alle har samme funksjon -nemlig å sikre fotfeste på breen og dermed forhindre at en som brevandrer sklir på isen. Det er nærmest umulig å vandre sikkert på bre uten dette hjelpemiddelet.

Stegjern/ Simon Hunt/ 2008

Bruk; Stegjernet tres først på utenpå skoen. Deretter kan en justere og tilpasse størrelsen ved å flytte på metallskiven i bunn. Når stegjernene er riktig tilpasset brukerens sko og skostørrelse tres stroppen gjennom festet fremme, en strammer opp, og knyter den videre rundt ankelen slik at det sitter godt. Når alle ender av stroppene er godt «gjemt» bør en riste litt på foten for å kjenne om stegjernet er riktig påsatt. Det skal ikke være løst! Når det kommer til hvordan å anvende dette utstyret, er det viktig å tenke på at flest mulig av piggene til enhver tid skal være nede i isen. Det sikrer optimalt feste. Hvilket betyr at dersom en for eksempel skal gå i oppoverbakke, bør en da holde foten flatt og ikke bare bruke de fremste piggene, men også de bak. Likeså i nedoverbakke -her må hele fotflaten settes ned, ikke bare deler av den. Det er dette vi kaller fransk teknikk. Når terrenget på isen blir over 45 grader bratt eller at der ikke finnes noen naturlige trinn i isen hvor en kan sette foten må en bruke fronttakkene. Dette kalles fronttaggeteknikk. Det er for øvrig lurt å gå med breie bein og litt svikt i knærne, såkalt cowboygange, og også (ved særlig hard blåis) nær sagt trampe litt med føttene for å forsikre seg om at en har god kontakt med underlaget. Stegjern tåler forresten en del og er som oftest robuste, men gange på berg/stein sliter enormt på piggene og gjør dem fort uskarpe, -derfor bør en unngå å gjøre det!

Korrekt innbinding/ Viktorie Gjersøe, u.å

Sele: Det finnes forskjellige typer seler for ferdsel på bre. Noen velger å bare bruke vanlige klatre- eller allroundseler, men der finnes også brystseler som en kan supplementere med som da er spesielt beregnet til brevandring. Helst bør en bruke begge deler, altså både vanlig sittesele og brystsele, da dette gjør slik at dersom en er så uheldig og får et fall så vil vekten fordeles bedre, tyngdepunktet vil forflyttes og en vil kunne forhindre å vippe bakover eller falle med hodet ned. Dessuten blir det også lettere å kunne bruke hele kroppen til å holde igjen et eventuelt fall. Likevel, det er av erfaring flere som bare velger det ene av alternativene, og i så fall vil det mest gunstige da være å gå for en klatresele/allroundsele på grunn av at dette vil gi lavest tyngdepunkt ved fall og videre altså gjøre det dermed sikrere enn bare det å bruke kun en brystsele. Men igjen, bruk helst begge deler. 

Bruk; Selen tas på slik en selv ville tatt på seg en vanlig bukse (sittesele) eller en jakke (brystsele). Deretter strammer en til i alle stroppene for å tilpasse selen til brukeren. Slynger, karabiner, isskruer mm, henges i utstyrsløkkene på siden av sitteselen. I sentralløkka skal en feste en skrukarabin hvor tauet mellom deg selv og de andre i taulaget skal bindes sammen. Brystselen og sitteselen kobles enkelt sammen med et innbindingstau, en overhåndsknute og en dobbel fiskerknop (se bilde). 

Det er spesielt viktig med hjelm i vertikalt
 terreng hvor det er fare for å få isklumper,
stein eller andre gjenstander i hodet!
(Foto privat)

Hjelm: Hjelm er viktig på bre. Dersom en faller kan en ramle og slå hodet, eller en kan også risikere å få store snø- og isklumper over seg. Det er samtidig en viss risiko for at personen foran deg i taulaget ned en bakke, kan miste noe av sitt utstyr, eller kanskje også ramle over deg med stegjernene vendt rett mot hodet ditt. Slike situasjoner (selv om de er sjeldne) kan jo få fatale konsekvenser. Nettopp derfor er hjelm på bre nærmest obligatorisk spør du meg. 

Bruk; Hjelmen bør være på fra og med innsteget på breen og til en har kommet seg trygt av breen. I noen tilfeller er det dessuten nødvendig å bruke hjelm før innsteget også. (Dersom det for eksempel er bratte, farefylte klipper og steinvegger med løse steiner og steinblokker som må passeres på turen inn til breen.) Hjelmen settes på hodet, gjerne med en tynn ullue under, og spennen klippes igjen. Så må en påse at den er riktig justert og ellers tilpasset brukeren.

Isøks (Foto: privat)

Isøks: Isøks bør en ha dersom en skal ferdes på bre. Dens hovedfunksjon er å sikre feste i isen og dermed gjøre det mulig å bruke armene for å ta seg fremover, oppover og nedover, eller for å holde igjen ved for eksempel et fall. En bruker dessuten isøksen for å kunne sette isskruer i isen og også som nødbrems dersom en skulle være så uheldig å skli på breen. Den er i tillegg et godt hjelpemiddel for å holde balansen og dermed forhindre fall. Isøkser finnes i utallige varianter, men vi har i all hovedsak to fremtredende kategorier; vanlige standard isøkser spesielt beregnet på brevandring, og egne spesialiserte klatreøkser som er ekstra tilpasset klatring på is og i mer vertikale vegger.

Bruk; Stroppen festes på håndleddet (noen isøkser har også stropper som festes i selen, også kalt «pysestropp») og bør alltid være fast rundt her så lenge en ferdes på breen. Dette gjør en for å unngå at en mister isøksen, men også for å kunne hjelpe til å nå for eksempel et punkt langt borte. Når en skal slå øksa inn i isen er det viktig å utnytte kraften gjennom riktig teknikk. En skal da bruke hele armen og slå øksen direkte inn i isen, ikke bare bruke albueleddet som mange ofte gjør i starten. For å få isøksen til å «slippe taket» rykkes den oppover med et sammenhengende rykk. En plaserer deretter isøksen på en ny plass for å komme seg videre. Mens en bruker isøksen med den ene hånden, kan en gjerne støtte og gripe tak med den andre for å optimalisere balansen og kontakten med breen. Skal en derimot bevege seg i ulendt terreng, gjerne smale passasjer, med helning nedover bør en da snu isøksen og holde T-en i hånden, -ja som en stokk nesten. Dette bør for så vidt gjøres til en vane for når isøksen ikke fysisk er i bruk underveis på brevandringen. Det er dessuten viktig å rette T-en opp og å ha den spisse enden pekende bakover. Og hvorfor? Jo, fordi dersom en skulle være så uheldig å falle, så vil spissen/piggen kunne skrape seg inn i isen mens en sklir og forhåpentligvis da stanse, eller i hvert fall i teorien bremse opp, fallet. Videre er piggen nederst i motsatt ende av T-en med på å sikre at brevandreren får optimal støtte og balanse og den kan bli brukt både på siden, men også bak seg for å holde igjen tyngdepunktet. En annen ting som isøksen også kan brukes til er å gjøre klart et skrufeste. Dette gjør en ved å bruke god kraft og den flate delen av T-en på øksa, hvor en så skraper eller i noen tilfeller hakker (kommer litt an på isens form og hardhet) av det øverste islaget i et område på ca. 20x20 cm. Som du ser, isøksen brukes til så mangt, men en siste ting som er verdt å nevne er at en fint kan lage fottrinn ved å hakke inn passelige trinn i isen hvor en videre trygt kan sette foten for å komme seg for eksempel oppover eller nedover. 

Noen ganger blir det fort en del
venting når en hele tiden skal påse at
tauet holdes stramt, -men desto flere
gode fotostopp og nye profilbilder! ;)
(Foto: privat)

Tau: Tauet utgjør kjernen. Det er det som holder taulaget sammen og som en nesten er helt avhengig av for å kunne ferdes trygt på bre, særlig snølagt bre. Selvsagt kan en gå på bre uten tau, jeg gjør det selv av og til, men på utsatte steder og stort sett alltid hvis det er snakk om snødekt bre så vil bruk av tau i et taulag på flere personer være helt avgjørende. For det å falle ned i en bresprekk er virkelig ikke noe å trakte etter.. Det kan få fatale konsekvenser. Tauets lengde kan forresten variere (det vanligste er 50 m) og må tilpasses antall deltakere i hvert taulag, men uansett bør en alltid påse at en i hver ende av taulaget har kveilet opp minst dobbelt så mye tau som det er mellom hver person. Dette med tanke på en eventuell redning. Tauet bør for så vidt være av den dynamiske typen, altså ikke statisk, for å dempe rykket under et mulig fall. Tykkelsen har ikke så veldig mye å si (gjerne minst 10 mm), men tauets kjerne og «strømpe» kan og bør impregneres eller være behandlet med noe annet som vil redusere slitasjen tauet får ved bruk på breen. Det er også særdeles viktig at tauet behandles forsiktig. En bør unngå å trå på det med stegjernene og en skal heller ikke hakke på det med isøksa. I verste tilfelle kan dette kutte tauet tvert og en vil kunne få et dramatisk fall. Tauet skal dessuten skjermes fra sand, stein, grus og andre urenheter og bør vaskes etter bruk både for å forlenge levetiden og for å optimalisere sikkerheten. Det har seg også slik at en fint kan bruke et helt vanlig klatretau til brevandring, men da skal en være klar over at et klatretau som har blitt brukt til brevandring IKKE skal brukes til klatring igjen. I hvert fall ikke uten at det er gjennomført en grundig sjekk og gjennomgang av tauet for å forsikre seg om at tauet er helt og uten vesentlige skader.

Bruk; Det finnes ulike måter å dele inn tauet på. Noen velger å gjøre det «for hånd» ved at de måler opp tauet mens de går gjennom det og så slår en dobbel åttetallsknute etter hvert som en plaserer brevandrerne på tauet. Dette krever erfaring. Andre velger å legge hele tauet utover på bakken, for så å dele det inn, da får en litt mer oversikt. En tredje metode går ut på at hver brevandrer stiller seg opp med en karabinkrok i sin sentralløkke, så fordeler taulaget seg på to rekker stående mot hverandre, kobler tauet inn på karabinerne sine og regulerer avstanden mellom dem i taulaget ved å trekke seg fra eller mot hverandre. Når det gjelder avstanden mellom personene i taulaget kan dette variere, men normalt bruker det å være mellom 3-4 meter. Akkurat dette kommer litt an på gruppens størrelse, terrenget en skal bevege seg i og kunnskaps- og erfaringsnivået til taulaget generelt. Hovedregelen er at det bør være tau nok til at en til enhver tid klarer å holde det stramt på breen. En må i tillegg huske på å ha en ekstra kveil i endene av taulaget i tilfelle en blir nødt til å gjøre en kameratredning! Etter inndelingen av tauet fordeler en plasser i taulaget og hver brevandrer stiller seg i sin posisjon. Heretter festes en dobbelt åttetallknute (slått på tauet) inn i selen. En har da to tauender på hver sin side av knuten (Går en fremst eller bakerst vil en naturligvis bare ha en) og her skal en feste klemknuter, -nærmere bestemt en prusik som er en klemknute som låser seg begge veier når den blir belastet. Prusiken festes med en skrukarabin til sentralløkka den også. Videre gjennomføres alltid en kameratsjekk hvor en blant annet sjekker om alle skrukarabinerne er skrudd igjen, at alle knutene er korrekte, at selen(-e) er tatt på riktig mm. Når det gjelder bevegelsesteknikk i forhold til tauet på bre er det viktig å holde tauet stramt mellom vandrerne i et taulag. Dette for å enklere kunne håndtere et eventuelt fall uten store og voldsomme rykk. Innstrammingen av tauet skjer naturlig mens en beveger seg på breen ved å justere tempoet hele tiden i forhold til den foran seg, men også med å bruke klemknutene til å stramme inn. Dette kan en for eksempel få behov for ved risikofylte passasjer eller dersom taulaget skal samles innenfor et begrenset område. Tauet brukes for øvrig også til rappell, redning og til isklatring på bre, men det er en annen sak. Videre er det mangt å si om tauet og dets bruk på bre. Ikke alt kan jeg ta med her, men en vesentlig sak som bør nevnes er dette med korrekt oppkveiling av tauet. Dette er lurt å kunne både til underveis på brevandringen, men også når tauet skal bæres eller transporteres til og fra breen. En kan kveile tauet på forskjellige måter til forskjellige formål. Dersom en eksempelvis skal kveile hele tauet anbefales det å kveile det over nakken med en armlengdes avstand for hver kveil. Deretter brettes tauet dobbelt over kneet for eksempel, en lager en løkke med tauenden som videre tvinnes stramt et par ganger rundt hele kveilen, før en til slutt fører tauenden gjennom løkka og strammer til. Skal en bare kveile deler av tauet å gå å bære på det slik som sistemann og nummer en i et taulag ofte må, kan en bruke nesten lik metode. Da kveiles tauet som en trommel, eller kall det gjerne en sirkel, rundt hele overkroppen og festes på samme måte som nevnt ovenfor. 

Diverse slynger tvinnet (Foto: privat)

Slynger: På bre er det hensiktsmessig å ha med deg et par slynger, helst fleksible båndslynger på henholdsvis 60 og 120 cm.

Bruk; Slynger kan brukes til mange ting på bre. For eksempel kan en selvforankre seg med hjelp av en Q-hale i slyngen. En slynge er også fin for å kunne «forlenge» en mellomforankring som kanskje ligger litt ugunstig til, pluss at den er et viktig ledd i prosessen med å etablere et sikkert toppanker eller en rappellstasjon, bare for å nevne noe. Når det kommer til bruk av slyngene er det veldig viktig at en hele tiden holder slyngen stram. At en belaster den jevnt med vekten sin altså, -nesten på samme måte som med bretauet, egentlig. Et fall i en statisk slynge (som ikke er strammet) kan faktisk få dramatiske konsekvenser, også selv om fallet er lite. Da vil nemlig rykket tilsvare en kN-verdi opp mot 20, noe som i mange tilfeller blir for høyt i forhold til det slyngen er laget til å tåle i utgangspunktet. Når slyngene ikke er i bruk skal de dessuten enten bæres rundt overkroppen eller tvinnes dobbelt, surres og henges opp med en karabin i en av utstyrsløkkene på selen. Det er fy fy å ha lange slynger hengende å slenge på selen! Disse blir fort snubletråder som kan skape risikofylte situasjoner. Slyngene er i likhet med tauet også noe en skal behandle med høy forsiktighet og som bør byttes ut etter mye bruk og eventuell slitasje. 

Karabiner; to stk skrukarabiner til
venstre og en enkeltkarabin til høyre.
(Foto: privat)

Karabiner: Vi har i hovedsak to typer karabiner; skrukarabiner og enkeltkarabiner. Forskjellen på disse to er at en skrukarabin har en egen lås som dermed gjør den mer sikker enn en vanlig karabin. En forhindrer med denne ekstra låsen at tauet for eksempel klippes ut av karabinen eller at karabinen «hopper ut» av en slynge dersom den skulle få et press på seg akkurat i åpningen. To enkeltkarabiner plassert i motsatt retning av hverandre tilsvarer forresten en skrukarabin og kan dermed gjøre samme nytten. Likevel, det blir fort rot og mer uoversiktlig desto mer utstyr og flere elementer en tilfører i etableringen av et for eksempel standplassfeste. Derfor velger en helst å bruke bare en skrukarabiner VS to enkeltkarabiner hvis en nå har mulighet til det. Enkeltkarabiner kan på den andre siden være ideelle for å henge utstyr fast i selen, samt at de egner seg godt til bruk på mellomforankringene. Her vil det for eksempel være unaturlig å bruke skrukarabiner, med tanke på effektiviseringen av klippingen.

Bruk; Som nevnt kan to enkeltkarabiner brukes mot hverandre og dermed tilsvare en skrukarabin. Karabiner generelt brukes til mye forskjellig på bre, alt fra innbinding i taulaget, standplassfester, mellomforankringer og rappellstasjoner for å nevne noe. Det som er viktig å huske på når en bruker karabiner i la oss for eksempel si et rappelfeste, er at en setter de to karabinene som skal utgjøre redundansen i festet og som vanligvis står fast i hver sin slynge, i motsatt retning av hverandre og at disse peker utover. En bør også ta hensyn til tauretningen og alltid tenke konsekvenser ved et mulig fall eller rykk i tauet når en plasserer ut karabiner. En siste ting som er viktig å passe på er at en bestandig husker å dobbeltsjekke at en faktisk har skrudd igjen skrukarabinerne, men dette inngår ofte som en del av kameratsjekken. 

Ekspresslynger: En ekspresslynge er egentlig et sett satt sammen av to enkeltkarabiner med en kort slynge mellom seg. På bre kan en ha nytte av disse hvis en blir nødt til å sette mellomforankringer. Jeg anbefaler at en i all hovedsak bør ha med seg mellom seks til ti ekspresslynger i hvert taulag, alt ettersom hvor mange en er og hvor krevende terreng på breen en tenker å ferdes i. Sånn rent utseendemessig vil en kunne se at mange ekspresslynger er bygd opp av en buet og en rett karabin. Den rette skal alltid festes i isskruen, mens den med bue skal være den som brevandrerne klipper seg inn i. Buen gjør det ikke bare enklere å klippe seg inn, men er også av sikkerhetsmessige årsaker mer gunstig å bruke til klipping enn som feste i isskruen. Ved slag eller fall kan en risikere at den med bue beveger på seg og dermed åpner seg. Dette gjør ikke den rette karabinen i like stor grad. Derfor velger en ofte å bruke den rette som feste og den med bue som klippforankring.

Bruk; Ekspresslyngen klippes inn på isskruen med den rette karabinen. Deretter klipper en bretauet inn i ekspresslyngens ende hvor den buete karabinen befinner seg. Etter hvert som taulaget skal passere mellomforankringen klipper vedkommende først inn neste del av tauet (bakre del) for så å klippe ut den delen som personen før hadde klippet inn (fremre del). Den som går bakerst i taulaget har ansvaret for å samle opp ekspresslyngene for hver mellomforankring som passeres. Deretter sendes slyngene enten fremover i taulaget ved å hekte dem på tauet eller så samles taulaget på trygg grunn og slyngene overrekkes direkte til førstemann. 

Isskrue brukt for avlastning av
tau ved en redning/ Torgeir Sørmo
Homset, 2015

Isskruer: En isskrue er en veldig skarp skrue med et hult rør, gjenger på utsiden og et slags øye i den ene enden hvor en eksempelvis kan plassere en karabin eller en ekspresslynge. De fleste har også en fast sveiv påmontert. På bre brukes isskruer til mellomforankringer, standplassfester, selvforankring, kameratredning og under rappel eller nedfiring. Det er rett og slett et sikringspunkt som sørger for et trygt feste i isen. Størrelsen på skruene varierer, men ligger som oftest på mellom ca. 10-20 cm. Skal en ferdes på bre er det vanligvis nødvendig med seks til ti isskruer, alt etter forholdene og antall brevandrere i taulaget. De fleste isskruer leveres med noe form for beskyttelse rundt de skarpe kantene nederst på skruen og det er for øvrig viktig å vise stor forsiktighet når en skal håndtere isskruene. De er nemlig veldig skarpe, og det kan være lett å kutte opp både klær og hud med dem. 

Bruk; Dersom en skal sette en isskrue på bre er det viktig at en først klargjør området. Dette gjør en som nevnt tidligere ved å ta fatt på isøksen å delvis skrape bort det øverste islaget til en jevn overflate og underlag. Isskruen skrus inn med litt kraft i en vinkel på mellom ti til femten grader, alt etter om hvor fallretningen befinner seg, hvor utsatt området er for smelting og smeltevann, hvor lenge skruen skal stå i isen og isens konsistens og temperatur. For å gjøre skruingen enklere kan en bruke sveiven. Når en kjenner at skruen sitter ordentlig fast kan en gjerne for sikkerhets skyld sjekke området rundt for eventuelle sprekker i isen eller andre synlige faretegn som kan tyde på at skruen ikke nødvendigvis er til å stole på eller er korrekt skrudd ned. Isskruen skrus ut på lik måte som den ble skudd ned i isen. Noen velger også å blåse inn i skruen når de er ferdige med å bruke den for å få ut all isen som ligger inni, noe som jo er en lur ting å gjøre, bare pass på så du ikke kutter deg! 

Prusik (Foto: privat)

Klemknuteslynge: Dette er et lite tau (oftest 5-6 mm) med lengde på ca. 105 til 120 cm i uknytt tilstand, 30 til 40 cm ferdig knytt. Tauet skjøtes sammen med en dobbel fiskeknute og brukes vanligvis som «brems» på breen. Klemknuteslyngene må, som med bretauet og slyngene, brukes med forsiktighet og krever vedlikehold og skjerming for alt av sand, stein, grus, skarpe kanter og lignende som kan skade tauet. Det er for øvrig vanlig å ha med seg et par klemknuteslynger i hvert taulag i tillegg til de som er i bruk i selve innbindingen og da til forkortingen av tauet mellom brevandrerne i et taulag.

Vikingknute (Foto: privat)

Bruk; Det finnes ulike knuter knyttet til klemknuteslynger, -alle til hver sin bruk. I hovedsak skiller vi mellom de tre mest sentrale; Fransk klemknute, prusik og vikingknute. Prusik er den klemknuten vi bruker rundt tauet mellom brevandrerne hvor en skal kunne korte inn tauet. For å lage en prusik tvinnes tauet et par-tre ganger (litt avhengig av klemknuteslynges lengde og på hvor stamt det er nødvendig å ha den) gjennom seg selv før den ene enden festes til en skrukarabin som igjen festes i sentralløkka. Her kan det være lurt å påse at skøyten av tauet med den doble fiskeknuten blir liggende gunstig til og ikke mot formodning kommer i veien for blant annet tvinningen rundt bretauet. Det geniale med nettopp denne knuten er at den er selvlåsende, selv i begge retninger. Det betyr at en etter behov trygt kan justere inn lengden til de andre i taulaget ved å enten stramme inn eller gi ut tau, noe som er gunstig i risikofylte passasjer og i andre nødvendige situasjoner på breen. Neste knute som brukes på bre er vikingknuten. Denne brukes dersom en for eksempel ved redning trenger å avlaste tauet og vil ha en knute som sitter godt på tauet. Faktisk, sitter denne knuten bedre på vått og isete bretau, enn det prusik gjør. En kan også bruke vikingknuten til klemknutegang dersom det blir nødvendig. Vikingknuten knyttes ved å tvinne klemknuteslyngen dobbelt rundt tauet for deretter å gå gjennom seg selv i retningen en ønsker å belaste slyngen. Vanligvis settes en karabin i endeløkka på samme måte som med prusik. Siste knute er fransk klemknute, en knute som brukes mest under rappell og ved nedfiring, men også i redning og i andre nødvendige situasjoner som kan forekomme på breen. Denne knuten er forholdsvis vanlig i klatremiljøet og knyttes på lik måte som vikingknuten, bare uten å tre den gjennom seg selv og heller legge begge endeløkkene inn i karabineren. 

Øvrig utstyr: I tillegg til det nevnte breutstyret ovenfor bør en også ha utstyr slik som dagstursekk, førstehjelpsskrin, mobil for eventuell varsling (og kamera), ekstra klær, mat/drikke, kart og kompass, hodelykt, solbriller, solkrem mm. Bekledningen på bre bør for øvrig bestå av ordinær norsk turbekledning etter 3-lagsprinsippet, og ull er helt klart en fordel. Vann- og vindtette ytterklær er en selvfølge. Ellers bør en ha gode, stive og stabile fjellsko som sitter godt på foten, egnede hansker og gjerne gamasjer.

Håper du har lært noe nyttig og sitter igjen med både økt kunnskap og motivasjon til å komme deg ut på bretur! Jeg lover deg, du vil ikke angre! Jeg sier som faglærer Vegard Vereide på breen sa; «Bre e BRA!».

Bildereferanser:

Hunt, S. (2008). Cold finger and crampons don’t mix. https://www.flickr.com/photos/scarletfawth/3089823874/

Holmset, T. S. (2015). Hovedtauet avlastes ved hjelp av isskrue og klemknute http://sindrenatvik.blogspot.com/2015/11/grunnkurs-br.html

Gjersøe, V. (u.å.). Korrekt innbinding. file:///C:/Users/Bruker/Downloads/144_2018%20Sikker%20selebruk.pdf