Utstyr på topptur; ASSS -Alltid spade, søkestang og sender/mottaker!

Toppturer på ski er i vinden som aldri før! Friluftsfolk med godt pågangsmot, nyglidet randoski og energifylt eventyrlyst legger ut på de bratteste toppene på leting etter den perfekte naturlige nedkjøringen. Det er for øvrig ikke til å komme unna at toppturer om vinteren krever en del ekstra utstyr. Ski, og som oftest randoneeutstyr, er en sak for seg selv. Det kan en snakke om i timevis og samtidig gå seg vill i en hel jungel av fancy utstyrsskravlerier. Nettopp derfor er ikke det tema her i dag. Jeg vil nemlig heller fokusere på alt det andre utstyret en bør ha med seg på topptur. For hva pakker du egentlig med deg i sekken når du legger ut på en slik tur? Hva er standard skredutstyr-utrustning? Nedenfor følger en innføring. 

La oss starte med selve sekken. En god topptursekk pleier å romme mellom 30 og 50 liter og med denne størrelsen har en plass til det nødvendige samtidig som at sekken heller ikke blir for stor eller for ubehagelig å kjøre med.

Brett- eller rullunderlag?
(Foto: privat)

Utenpå sekken fester du gjerne et liggeunderlag som i hovedsak benyttes til å sitte på i pausene. Liggeunderlaget har også en viktig funksjon når det kommer til sikkerhet og brukes som et hjelpemiddel dersom det skulle opptå noe utforutsett slik som eksempelvis en ulykke eller skade. Både de liggeunderlagene som er av typen som kan brettes sammen og de som en kan rulle sammen er fine til bruk ved spjelking, så vell som at de har god isolasjonsevne og forhindrer varmetap til bakken dersom den skadde plasseres oppå. Skumgummien kan dessuten skjæres til og brukes ved eventuell gnagsår- eller trykkpunktproblematikk under foten, samt mer til.

Videre er det hensiktsmessig å alltid ha med seg et lite førstehjelpskrin. Dette burde inneholde alt fra gnagsårplaster, vanlig plaster, sportstape, sårstrips, bandasje, kompress, trekanttørkle, branngele, engangshansker, sikkerhetsnål, Ibux og Paracet, samt eventuelt en såkalt Samsplint. Redningsfolie, en stor sort plastsekk eller en nødbivuakk av noe slag, er også smart. Likeså bør en samtidig ha et lite reparasjonssett som inkluderer blant annet ekstra batterier (til for eksempel hodelykt og sender/mottaker), multiverktøy med riktige bits (for å eksempelvis kunne justere eller reparere bindinger eller å åpne og lukke batteriluken til sender/mottaker), litt ståltråd og tau, en ekstra gummistropp/skireim, noen enkle stripps og en liten kniv. Hodelykt er dessuten et must. Har du alt dette i sekken, litt snarrådighet i topplokket og en evne til å se kreative løsninger, ja, så er du godt rustet for mange av de (ofte utstyrsrelaterte) utfordringene du kan komme borti på topptur.

Så til klær. Det er gunstig å pakke med seg et ekstra skift, i alle fall et tørt og rent par med ullsokker og en ulltrøye. Når en går oppover er nemlig sannsynligheten stor for å bli svett, fuktig, klam og kald i tøyet. Da er det lurt å kunne skifte til noe tørt, samt å også kunne, når en skal kjøre nedover eller i en pause, legge til et ekstra lag med klær for bedre isolasjon og varme. Dette gjøres for å forebygge og forhindre blant annet hypotermi og så klart for ekstra komfort. En dunjakke fungerer da perfekt som ekstra varmelag. I tillegg kan en tykk ullgenser på de kjøligste dagene være god å ha. Noen velger også å skaffe seg diverse dunskjørt, dunshorts eller dunbukser som er lette å ha liggende i sekken, varmer bra og er enkle å hive på seg. I en nødsituasjon vil dessuten ekstra klær kunne brukes både som varme, isolasjon, vindskjerming, støtte, stabilisering, fatle, tourniquet, varslingssymbol for hjelpemannskap og mangt mer. Videre bør en gjerne ha med seg en ekstra lue og et par vindvotter til nedfarten. Svette eller våt snø som smitter over i hansker eller votter, ofte kombinert med litt vind, gjør at det ikke skal mye til før at en kan oppleve å bli kald på fingrene og dette bør forebygges med et ekstra par i sekken. Solbriller og skibriller hører for øvrig også med da disse både beskytter for UV-stråling og samtidig skjermer ansikt og øyne for vær og vind. Glem heller ikke solkrem når solen titter frem på nyåret!! Husk at snøen reflekterer mye av solstrålene og det skal dermed ikke mye til før en blir solbrent på utsatte steder. Solfaktor 30 og oppover er som oftest prima, en må bare huske å smøre seg grundig og ofte nok.

Kroppen trenger likeså rikelig med næring og væske når en er på topptur, -så husk å smøre med en god niste og å ta med litt drikke. Det kan være lurt å ha en sjokolade eller en pose nøtter liggende i sekken slik at en alltid har rask energi lett tilgjengelig dersom en skulle oppleve å gå seg helt «tom». Termos med noe varmt og smakfullt er også hensiktsmessig fordi det både varmer, gir energi, opprettholder væskebalansen og dessuten er nødvendig for å kunne ivareta sikkerheten med tanke på blant annet forebygging av nedkjøling.

Standard skredutstyr: ASSS
(Foto: privat)

Så kommer vi til det jeg allerede i overskriften av dette blogginnlegget innledet med; ASSS. Det kanskje aller viktigste av alt utstyr som du kan pakke med deg i sekken og som også er det som stort sett betegner hele begrepet skredutstyr, spør du fagfolk. ASSS er nemlig en huskeregel og står for ALLTID SPADE, SØKESTANG og SENDER/MOTTAKER. Og ja, sender/mottaker, -IKKE skredsøker! Skredsøker er et lite hensiktsmessig og gammelt brukt begrep som nå i nyere tid er erstattet med sender/mottaker, ofte forkortet; S/M. ASSS-regelen er videre nokså selvforklarende, du legger ikke ut på topptur i skredterreng uten disse tre nevnte tingene. Likevel holder det ikke nødvendigvis å bare ha utstyret med seg, en må også kunne bruke det og dette krever at en setter seg inn i hvordan en anvender skredutstyr. La oss dykke litte grann dypere inn i de tre overnevnte gjenstandene. 

T-håndtak til venstre og D-håndtak
til høyre.
(Foto: privat)

Spade; En optimal toppturspade er lett, solid og av metall. (Med en spade av plast, karbon eller lignende vil en ikke kunne klare å grave i hard snø, is og i skredmasser.) Spaden bør også med fordel ha et uttrekkbart skaft, det gjør det mer behagelig å grave over tid, og spadebladet bør være bueformet med ulike innbakte profiler i, ikke flatt, fordi da knekker det ikke like lett. Såkalt «D-håndtak» er bedre enn «T-håndtak» med tanke på komfort under selve gravingen og eventuelt i forhold til votteproblematikk. Jeg har også lest i Lundberg Nes sin bok Skikompis (2019) at spaden for øvrig bør være merket med UIAA. Det er ifølge han UIAA, altså det internasjonale klatreforbundet, som setter standarden for krav til spader som skal brukes ved kameratredning i skred og en kan dermed på den måten forsikre seg om at spaden holder mål til de formål som er tiltenkt (Lundberg Nes, 2019). Spadens bruksområde på topptur spenner seg for øvrig fra alt ifra graving av levegg og lunsjgrop, til utgraving av snøprofil og slike ting, til faktisk å reelt kunne redde liv ved et aktuelt skred hvor en eller flere blir tatt.

Søkestang; I likhet med spaden bør også søkestangen være solid for å unngå at den enten sprekker opp, blir bøyd eller rett og slett knekker. Den burde også være nokså lang, 2,5 meter eller mer, og samtidig bestå av lange ledd fremfor korte. Andre momenter som Lundberg Nes (2019) trekker frem er blant annet fordelen med søkestang uten strikk eller tau, men heller wire, og at stangens diameter er avgjørende for hvor solid den er. Tykkere diameter = mer solid. Tuppen bør dessuten være større enn selve stangen for lettere å kunne trenge gjennom snømassene (Lunberg Nes, 2019). Så altså, spar ikke på vekt når det kommer til søkestangen! Den bør som nevnt være robust og kunne «tåle en støyt». Søkestangen kan forresten brukes til mangt, både for å sjekke snøforholdene og lagdelingen i snøen, måle dybde og til og med gjøre god nytte for seg som opptatt/ledig -signal ved utgravd latrine. Men selvfølgelig, dens hovedformål er så klart å kunne lokalisere skredtatte personer under snøen dersom en blir nødt til å gjennomføre en kameratredning i skred.

Sender/mottaker; Selv om jeg sier du skal ha med deg S/M på topptur, hjelper det fint lite om den bare ligger i sekken. Den må nemlig bæres på kroppen, være påslått og stå i «send-modus» mens du går. Det er også viktig at sender/mottakeren til enhver tid befinner seg under et lag med klær slik at den ikke blir revet bort og havner på avveie dersom en mot formodning blir tatt i skred. En annen viktig sak er at enhetens batteri aldri bør ligge på minst 65% før turens start. Batterilevetiden synker nemlig drastisk i kaldt vær og prosentene kan rett og slett narre deg. Derfor er det greit å gjøre det til vane å også sjekke batteriprosentene under kameratsjekken og å bestandig, som nevnt tidligere, ha med seg ekstra batteri lett tilgjengelig i sekken. Nå er det også slik at der finnes uendelig mange forskjellige modeller og generasjoner sender/mottakere på markedet per i dag, og hver og en har nok sine fordeler og ulemper. En bør dog tilstrebe å ha en så ny som mulig modell, en med oppdatert programvare og aller helst tre antenner for bedre og mer nøyaktig retningsangivelse og avstandsestimat. Jeg personlig anbefaler også en avansert modell med gruppesjekk-funksjon og med mulighet for «flagging» av personer.

Likevel, igjen (det kan ikke sies nok ganger), en må virkelig kunne beherske bruk av slikt skredutstyr som det som er nevnt ovenfor, -det hjelper lite å stå på parkeringen å pakke ut utstyret av butikkplasten.. Nå husker jeg ikke helt hvor jeg lærte akkurat dette, eller hvem det nå var som fortalte meg det, det er uansett noe jeg selv også har erfart, nemlig at faktisk bare 30 minutter introduksjon og øving med bruk av sender/mottaker for en nybegynner, forkorter søketiden under kameratredning i skred med hele 60%. (!!!) Dette sier en del om hvor viktig det er å ha kjennskap til utstyret en har med seg på tur og at en med kunnskap og erfaring kan effektivisere redningen betraktelig. Nettopp derfor er det så viktig å trene ofte, mye og jevnlig på kameratredning og bruk av slikt utstyr. For å være enda mer presis råder Lundberg Nes (2019) til å øve minimum en gang i måneden hver sesong. Husk at i skredredning teller hvert minutt!

Til slutt vil jeg trekke frem en siste ting som bør være med på topptur, nemlig navigasjonsutstyr; herunder kart, speilkompass og mobil/GPS. På kartet kan en lese terrenget og dermed unngå skredutsatte steder. En kan også på forhånd planlegge og tegne inn ruta slik at en har mer oversikt og til enhver tid vet hvor en befinner seg. Kompasset hjelper en dessuten godt på vei dersom en blir gående på kompasskurs i for eksempel dårlig sikt, whiteout, tåke, snøvær og lignende. Det er også en fordel (og nærmest et krav) at kompasset har et klinometer, også kalt helningsvinkelmåler, integrert i kompasshuset. Med et slikt verktøy blir det enklere å måle og å estimere brattheten enten i det aktuelle terrenget som en befinner seg i eller i, la oss si, et heng eller en skavl på avstand. Videre kan både mobil og GPS være hensiktsmessige hjelpemidler og arbeidsverktøy til bruk på topptur. Disse kommer dog som en tilleggsutrustning og kan på ingen måte erstatte eller gå foran kart og kompass, det er det viktig å huske på. Likevel har det med tiden blitt utarbeidet veletablerte og kvalitetssikrede apper og digitale kartløsningsordninger som er veldig enkle og nyttige å bruke. For å nevne noen som blant annet jeg selv benytter meg av så er det Norgeskart, Varsom, NVE bratthetskart, UT.no sin papirkartløsning, Senorge og regObs med flere. Jeg anbefaler for øvrig å ta med en liten touchpenn som gjør det lettere å betjene mobilen på vinteren også med votter på. Det er også gunstig å på forhånd laste ned kart på mobilen slik at en kan spare strøm ved å ha enheten i flymodus. I tillegg kan det være greit å skaffe seg oversikt over dekningen i det området som en tenker å ferdes, da med tanke på sikkerhet og i tilfelle en skulle bli nødt til å varsle om uønskede hendelser, ulykker eller skader. 

Oppsummert ser altså pakkelisten for en typisk topptur på ski slik ut:

-Sekk

Ferdig pakket og klar for topptur!
(Foto: privat)

-Liggeunderlag

-Førstehjelpsskrin og reparasjonssett

-Hodelykt

-Ekstra klær

-Solbriller, skibriller og solkrem

-Mat og drikke

-ASSS; spade, søkestang og S/M

-Kart, kompass og mobil/GPS

 

Alt i alt bunner det meste i at generelt det utstyret som en pakker med seg i topptursekken bør være lett, tåle en støkk og gjerne samtidig dekke flere bruksområder. Det er dessuten ikke bare materialistiske ting og gjenstander en behøver å ha med seg. Kunnskap og erfaring er like viktig og toppturer om vinteren krever absolutt at en har hodet med seg, er skjerpet og klar, tar kloke valg, evner å tenke kritisk og også stiller forberedt til de avgjørelser og valg en blir satt ovenfor.

Og du, husk ASSS -alltid spade, søkestang og sender/mottaker!

 

Referanser:

Lundberg Nes, C. (2019). Skikompis. FRI FLYT.