Skredredning og søk; Når de 15 første minuttene teller..

Som skigåer i snøskredterreng går du med en indre visshet om at du selv nå har valgt å sette deg i en situasjon hvor konsekvensene faktisk kan bli fatale. Det handler rett og slett om liv og død og en skal virkelig vise både hensyn, ydmykhet og forsiktighet når det kommer til dette med snøskred og snøskredproblematikk. Heldigvis finnes der mange metoder og lure knep for å unngå skred og for å kunne ferdes trygt, også i skredterreng. Der er utallige råd og god kunnskap på markedet, men det er ikke disse vi skal konsentrere oss så mye om akkurat nå. For hva gjør en egentlig når det som helst ikke skal skje, likevel skjer? Hvordan går en frem for å gjennomføre kameratredning i skred slik at en forhåpentligvis kan bli gjenforent med den skredtatte og ta lærdom at episoden i etterkant? La meg ta utgangspunkt i en reel hendelse jeg tok del i for noen år tilbake og samtidig se og søke støtte i relevant faglitteratur som kan bygge opp om de ulike fremgangsmetodene i den redningen som ble gjennomført.

Her legger vi ut på tur i leting etter egnet skavl.
Bildet er tatt like etter at vi forlot leir.
(Foto: privat)

Det er midten av mars måned og vi er en gjeng på 20 stykker som legger ut på en ukes vintertur. Første dag og etappe går fint for seg, men været tar seg opp og vi blir på dag 2 liggende værfaste i felles teltleir. For å slå i hjel litt tid våger vi oss ut i snøværet. Det blåser kraftig og snøen daler ned. Sikten er heller ikke optimal så vi går ikke særlig lengere enn 400-500 meter unna camp. Planen er å trene på å grave nødbivuakk og snøhule, så alle har med seg spade og søkestang og er også godt kledd for forholdene. Alt ser ut til å gå fint. Vi finner en egnet skavl, en stor en, hvor alle 20 kan grave gruppevis. Med oss på turen har vi flere snøskredkyndige og erfarne friluftsfolk. Vi er heller ingen nybegynnergruppe som har lagt ut på tur. Alle har tidligere erfaring fra friluftsliv og langturer på vinteren. Derfor gjør vi, før vi starter gravingen, en grundig vurdering av skavlen og området rundt. Det er lite som tilsier at der skal være noe fare for skred akkurat i den aktuelle skavlen. Den er stor, men ikke særlig høy. Bratt, men ikke for bratt. Riktignok reflekterer vi over den enorme snømengden som kommer og generelt været i seg selv, da med tanke på at dette er sentrale faktorer for blant annet belastningen på de eventuelle svake lagene nedad i snødekket. Konklusjonen er dog klar; vi starter gravingen.

Snøhulene begynner å ta form, mange har allerede etter en halvtime rukket å komme flere meter inn i snøen. Så skjer ting litt om hverandre og en liten kommunikasjonsfeil viser seg å få større konsekvenser enn ventet. Mens de fleste graver og dermed befinner seg inni snøskavlen, velger nemlig en person å bevege seg på ski langs ryggen og opp mot skavlens høyeste punkt. Vedkommende sin hensikt er vel dog uviss annet en ren nysgjerrighet, uvisshet, og litt for lite gjennomtanke i situasjonens hete. Som følge av belastningen høres et drønn i snødekket som får flere til å reagere og til raskt å komme seg ut av snøen. Ting går fort, samtidig som minuttene strekker seg utover. Personen på ski registrerer ikke drønnet og fortsetter videre, helt til skavlens topp. Når han når toppen, 2-3 minutter etter første drønn, høres et nytt og kraftigere drønn etterfulgt av et skavlbrudd som igjen, trolig på grunn av sjokkbelastningen, utløser et lite skred like under. Skredet tar med seg personen på ski og begraver også to andre som befinner seg inne i de påbegynte snøhulene. Da kommer med en gang krisetanken: HVA GJØR VI NÅ?

Så hva gjorde vi? Jo, vi startet en kameratredning. Siden ingen av oss hadde sender/mottaker på, i og med at dette var en mer nordisk rettet tur, måtte vi benytte oss av et såkalt overflatesøk. Nettopp denne formen for søk og redning tenker jeg å presentere for deg her nå:

1) Handle raskt. Vi måtte starte redningsprosessen med en gang. Statistikk viser at 9 av 10 skredofre fortsatt lever etter 15 minutter, men etter dette synker raten betraktelig, faktisk helt ned til 1 av 4 overlevende etter 45 minutter. (Brattlien, 2012; Horgen, 2015). Derav er det de første 15 minuttene som virkelig teller. I startfasen av selve redningen ligger dessuten sentrale elementer slik som egensikkerhet og ledelsesansvar. Altså, det å faktisk gjøre en vurdering på om det er trygt eller ikke å gå inn i skredet og i tillegg utpeke en leder og som kan ta ansvar, holde oversikt og fordele oppgaver. Jeg husker, i vår situasjon, at vi stilte oss spørsmålene; Hvem og hvor mange mangler vi? Hvor alvorlig er situasjonen? Har vi oversikt og kontroll? Hvem gjør hva og hvordan organiserer vi dette på best mulig måte? Osv. Alt dette skjedde egentlig veldig naturlig og automatisk. Vi hadde en klar leder og var forberedt på hva som måtte gjøres. Det vi også erfarte her, er at tydelige beskjeder i slike situasjoner er helt avgjørende. Flere var litt i sjokk av selve hendelsen og da var det nyttig at en person bare tok helt styringen og ga konkrete, presise beskjeder om at «du gjør det», mens «du gjør det».

Det er også en idé å følge med mens skredet går. Å feste blikket på de(-n) skredtatte og konstatere et såkalt medrivningspunkt for hvor vedkommende blir tatt av skredet og også et forsvinningspunkt for der en mister han eller hun ut av syne (Horgen, 2015). På denne måten har en mer oversikt og et mer konkret område å kunne ta utgangspunkt i under det kommende søket. På turen jeg var på var det slett ikke alle som fikk med seg skredet og kunne følge med på de skredtatte. De fleste var opptatte med å selv komme seg unna og på trygg avstand. Likevel var det noen som hadde klart å skaffe seg et lite overblikk og som viste nokså nøyaktig hvor de berørte personene lå nedgravd.

2) Vurdering av varsling. Som nevnt, minuttene teller og kameratredning er som en kamp mot klokka. Faglitteratur refererer til at kun 13% av de som graves ut av letemannskaper og profesjonelle organiserte redningsmenn er i live, mens 87% er døde (Horgen, 2015). Dette er overhodet ikke fordi redningsmannskapene gjør en dårlig jobb, men mest fordi det ofte tar relativt lang tid (i alle fall over 15 minutter) før de av ulike årsaker klarer å være fremme på stedet og kan yte den hjelpen de har spisskompetanse på. Da er det også et spørsmål om en skal bruke tid de første kritiske 15 minuttene på å varsle når en heller kan bruke disse minuttene til å søke selv og dermed øke sjansene for å finne igjen den skredtatte i live. Da vi ble vitne til skredet som fant sted på vår tur valgte vi å ikke varsle i det skavlbruddet var et faktum. Vi viste på forhånd at vi den dagen befant oss i et område med mobildekning og at der var muligheter for redningsmannskaper å komme frem til skredet, men ikke innen 15 minutter, kanskje heller ikke innen 30 minutter, 45 minutter og 1 time. Skredet var også nokså lite og vi følte at vi hadde, til tross for hele situasjonen, god kontroll og oversikt. Derfor falt valget på å heller handle og å sette alle mann til pers på selve søket etter de skredtatte, fremfor å varsle. (Det skal dog nevnes at vi kontaktet og informerte flere instanser like etter selve hendelsen, da blant annet lokalt Røde Kors, hjemmeleder, pårørende, media osv.)

Skulle søket mot formodning være av så stor art hvor for eksempel situasjonen er såpass krevende, skadeomfanget såpass høyt og gruppen såpass vanskelig å håndtere at en ikke evner å holde kontroll, da blir en nødt til å varsle så snart som mulig. Og hvor ringer du da? Svaret er 113, men ringer du 112 eller 110 så gjør ikke det noe, -de setter deg over og vil rettlede og støtte deg gjennom det hele uansett. Det er likevel greit å kunne ha klart for seg:

Hvor er du/dere? (Start alltid med å si hvor du er!! Dette er i tilfelle kontakten blir brutt eller noe annet uforutsett som gjør at en mister kontakt skulle inntreffe. Kartreferanse med koordinater og riktig stedsnavn er viktig her.)

Hva har skjedd? (Forklar situasjonen så presist og konkret som mulig. Ikke heng deg for mye opp i detaljer, men få frem det viktigste og gi en så god som mulig oversikt over selve hendelsen.)

Skadeomfang. (Forklar hvor mange som er skadet og hvilke typer skader som er involvert, samt alvorlighetsgrad.)

3) Overflatesøk. Selve overflatesøket tok vi fatt på trolig allerede få minutter etter at skredet hadde stilnet. Vi var effektive og handlet raskt, det tror jeg var avgjørende. I tillegg hadde vi tidligere trent på å gjennomføre søk i skred, og selv om hele situasjonen ble nokså kaotisk så var det mange som fulgte de gitte prinsippene for overflatesøk. Disse er, grovt forklart, som følger;

Alle som skal delta i søket danner en såkalt søkelinje, en linje som brer seg ut over skredet på langs hvor hver person står med en avstand på rundt 4-5 meter til den ved siden av seg. Hver og en har med seg spade og søkestang, og gjerne også to skistaver.

Videre går en gjennom skredet med hver sin søketeig fremfor seg. Tempoet er raskt, tiden går fort. En både ser og lytter etter tegn fra den, eller de, skredtatte.

Ved funn av gjenstander (for eksempel votter elle ski) eller kroppsdeler (eks. fot eller hånd) som «sitter fast» i snøen starter en umiddelbart med utgravingen. Finner en derimot løse gjenstander eller kroppsdeler og samtidig gjør søk uten funn med søkestang i området, markeres punktet og funnstedet med å legge skistavene i kryss, samt å varsle lederen.

I vår nevnte situasjon var en av tre skredtatte delvis begravd ca. opp til hoften. Det vil si at vi lett kunne skimte hvor vedkommende befant seg og dermed starte utgravningen så hurtig som mulig. Skredtatt nummer to hadde den ene hånden med en vott som stakk opp av skredmassene og på den andre noen nakne fingertupper. Vi kunne også skimte deler av luen hans. Dette ga oss gode indikasjoner på hvor vi skulle starte utgravingen. Dessuten lå begge disse overnevnte personene nokså nærme hverandre og i likt område av skredet. Siste person var helt begravd og lå lengere inn i snømassene, dypere ned i snøen. Vi gjorde ingen funn i overflatesøket på denne personen, men siden vi visste sånn ca. hvor vedkommende befant seg (nemlig innerst inne i snøhulen som hun var i gang med å bygge) i det skredet utløste, kunne vi kalkulere ut ganske grovt hvor hun sannsynligvis lå begravd. Hun var dessuten med på gruppa som gravde snøhule helt ytterst, lengst til høyre, og med den bakgrunnsinformasjonen kunne vi også vite mer med sikkerhet hvor hun trolig befant seg.

Søk med søkestang. Vi fikk kontroll på 2 av 3 skredtatte ved hjelp av overflatesøk-metoden. Anslagsvis vil jeg tro vi brukte toppen 5 minutter fra søkets start til begge disse var helt fullstendig utgravd. Siden vi ikke fant savnede nummer 3, men hadde en viss peiling på hvor vedkommende trolig lå, gikk vi til verks og igangsatte et grundigere søk med søkestang. Dette gjennomføres slik:

Alle stiller seg igjen opp på en søkelinje i det aktuelle området med hver sin søkestang i hånden. Avstanden nå er fingertupp mot fingertupp. En går som i overflatesøket og søker i egne teiger, men her med søkestang og ved hjelp av et trepunktssøk hvorpå søkestangen stikkes ned i tre ulike punkt; først ut på siden til venstre, så et stikk i midten rett foran en og til slutt et stikk litt ut til høyre. Stikkene skal være bestemte, men ikke altfor voldsomme. De skal dessuten stikkes med en vinkel litt på skrå ned i snødekket, ca. 10 grader.

Når samtlige på linjen har gjennomført trepunktssøket sitt trer alle samtidig et skritt frem i terrenget og starter nytt trepunktssøk på samme måte som før. (Her er det lurt å ha en egen leder som gjerne står ytterst på en av sidene og leder an.) Tempoet er fremdeles relativt høyt og det å lytte og å se etter tegn fra den skredsatte, står i fokus.

Mistenker en et mulig funn lar en søkestangen forbli i hullet og starter straks utgravingen. Det var dette som skjedde da vi skulle finne sistemann som var tatt av skredet. Vi fikk indikasjoner på funn nokså tidlig, egentlig på to punkter, men personen viste seg å være nokså dypt begravd. Det hastet med å få vedkommende gravd ut i tide.

Utgraving. Da vi var sikre på at det var en person vi hadde funnet med søkestangen begynte vi som sagt hurtig å grave først med spade og etter hvert bare med hendene for ikke å skade henne som lå begravd. Det var mellom 4 og 6 stykker som deltok på selve utgravingen av skredtatt nummer 3. Resten var enten opptatt med å ta vare på de to andre skredofrene, eller så hadde de nok med seg selv og bare det å ta inn over seg hele hendelsen. 4-6 personer er også nok for en slik utgraving, det bør ikke være flere. 

Utgravingen starter nedenifra og hodet er det viktigste å få frigjort. I vårt tilfelle lå den skredtatte på magen med ansiktet ned mot snøen. Hun hadde klart å lage seg en luftlomme og var bevisst da vi fant henne. Heldigvis var hun heller ikke skadet, ikke annet enn psykisk i den form at hun var i sjokk og veldig redd. Hun gråt, men klarte seg ellers fint. Vi fikk henne ut av skredet, trøstet og trygget henne, sørget for varme og tørre klær og brøt oss etter hvert inn i en nærliggende hytte. I hytta fikk de som var våte og kalde søke ly, tørke klær og varme seg med varmen fra peisen. Likeså kunne alle samles og drøfte det vi hadde vært med på. Vi tok en lang debrief der og da på hytta og også senere etter endt tur. Røde Kors og andre instanser ble som tidligere nevnt varslet, og for tre av turdeltakerne ble hendelsen såpass belastende at de ikke ønsket å fortsette turen og dermed valgte å bli hentet ned av det lokale hjelpekorpset. (Det skal dog sies at alle de 3 skredtatte, også hun som ble helt begravd, fullførte turen.) 

Bilde tatt ved debrief like etter at alle skredtatte var gjort rede
for og gravd ut. Skredtatt nummer 3 står i midten.
(Foto: privat)

Lokalt Røde Kors kom neste dag for å hente ned tre
turdeltakere som var for preget av gårsdagens hendelse. 
(Foto: privat)

Jeg tror absolutt at den bakgrunnskunnskapen vi som gruppe hadde om søk og redning i skred helt klart var avgjørende for utfallet av denne episoden. Vi handlet raskt og kom fra det hele uten særlige varige mén annet enn erfaring og lærdom. På samme måte håper jeg du, etter å ha lest denne historien og samtidig fått en liten innføring med søk og redning i skred, kan sitte igjen med økt kunnskap og betraktninger som du kan ta i bruk senere og i din egen friluftslivutøvelse. 

God tur!

 

Referanser:

Brattlien, K. (2012). Den lille snø skred boka (3. utg.). FRI FLYT.

Horgen, A. (2015). Friluftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget.