«Uten mat og drikke… duger helten ikke»

(OBS: dersom du blir lett trigget av kalorisnakk og/eller har et anstrengt forhold til mat, kropp og vekt, -tenk deg om to ganger før du leser videre!!! <3)

Koselig lunsjpause under en vintertur
over Finnmarksvidda.
(Foto: privat)

Jeg tenkte jeg ville skrive litt om ernæring i vinterfjellet. Det er altså slik at skal du bare spise lunsjen din ute på en vanlig dagstur eller nyte nistepakken i solveggen langs langrennsløypa, ja, da er kanskje ikke forskjellene så store, -men skal du ut i fjellet på vinterstid og også gjerne på lengere turer over flere dager så trenger kroppen MYE og RIKTIG mat. Mat er dessuten ikke bare bensin og drivstoff for kroppen, altså en nødvendighet på tur, det kan også bidra med mye positivt både sosialt og ellers. Hvor godt smaker vel ikke den litt tørre brødskiva med svett ost etter du har karret deg opp titalls motbakker i motvind og våt snø? Eller hva med en varm skål med tomatsuppe i teltet etter en lang dagsmarsj i 20 stivfrosne kuldegrader?  

La meg starte det hele med å definere litt kort hva mat egentlig er for noe. Selvsagt, dette vil jo kunne være en individuell definisjonssak.. men sånn rent teoretisk så snakker vi om energi, ofte i form av kilokalorier (forkortet kcal). En liten fun fact som jeg har lært av Sigrid Henjum (for øvrig ei helt rå dame og en utrolig dyktig «friluftskokk»!) er at i løpet av et liv så skal det faktisk passere 25 TONN med mat gjennom kroppen vår, -er ikke det ganske utrolig?? Det er mye mat, mange kalorier. Apropos kalorier, normalt ligger en gjennomsnittlig stillesittende nordmanns energiforbruk på mellom 2000-2500 kilokalorier per dag. På tur derimot, spesielt om vinteren når kroppen bruker ekstra energi på å blant annet holde varmen i kulden, ta seg fremover i terrenget i vanskelig føre med ski på beina osv., så kan en ofte behøve over dobbelt så mye energi. Faktisk vil de fleste av oss erfaringsmessig ligge på nærmere 3000-6000 kalorier per dag, og det er heller ikke uvanlig at kaloribehovet øker ytterligere på større og lengere vinterekspedisjoner. Energibehovet avhenger altså av aktivitetens intensitet og varighet. Det å gå 5 km oppover i løssnø med tung sekk eller pulk er fort mer energikrevende enn det å suse rundt i ferdigpreppet langrennsspor i flatt terreng i 10 km, for å nå gi et litt mer konkret eksempel. Det hele handler enkelt forklart om inntak av energi VS forbruk av energi, -akkurat likt som på en bankkonto; du setter inn penger og du bruker penger.  Men hvorfor er dette så viktig å være bevisst på? Jo, det er smart å ha kjennskap til at kroppens behov for næring øker når vi skal ut på vintertur slik at vi da kan øke energiinntaket både i forkant og underveis av turen. Dette dels fordi en ønsker å der og da bevare overskudd, sørge for trivsel underveis og å unngå å «gå seg tom», men også på grunn av at en gjerne på de litt lengere turene vil forsøke å forebygge vekttap og reduksjon av muskelmasse. Personlig, av erfaring, så vet jeg at jeg ved vinterturer over 1-2 uker ofte ender opp med å gå ned opp mot 5-6 kg. Faktisk har jeg opplevd å gå ned nærmere 10 kg, men det er på de mer ekstreme turene. Dette vitner om hvor mye energi som faktisk forbrukes ute gjennom utøvelse av vinterfriluftsliv, og det legger likeså bokstavelig talt vekt på viktigheten av å i alle fall tilrettelegge for økt energiinntak gjennom riktig ernæring på tur.

Avmagring. Bilde tatt etter en
hard og lang vinterekspedisjon.
(Foto: privat)

Som en del av forberedelsene inn mot langtur på vinteren bruker jeg derfor ofte å spise meg opp, rett og slett følge en kostplan og legge på meg noen ekstra kilo og så sørge for å bygge opp et tykkere fettlag i underhuden for å holde bedre på varmen. Dette gjøres blant annet med å tilsette ekstra olje og smør i maten, bytte ut lettprodukter med mer fete produkter (helmelk foran lettmelk, meierismør foran plantebasert smør osv.), legge til ekstra mellommåltider (nøtter slik som mandler og valnøtter, energibarer, sjokolademelk, avokado, grove kjeks mm.) samt tilføye dessert (hot tips; vaniljesaus er en slager!) i tillegg til bruk av diverse næringsdrikker med høyt kaloriinnhold (fås kjøpt på apotek/kan fås på resept).

Diverse næringsdrikker.
(Foto: privat)

Nå skal det sies at energibehovet er personlig og varierer fra person til person hvorpå flere faktorer slik som kjønn, alder, forbrenning, muskelmasse, KMI osv. spiller inn, -så ikke nødvendigvis sammenlign hva du selv spiser og har behov for med meg eller med dine turkamerater, og husk å alltid ta en prat med lege eller annet kyndig helsepersonell før du begynner å «eksperimentere» eller endrer noe voldsomt på kostholdet ditt, dette er meget viktig! Jeg ønsker også å legge til at det er stor ernæringsmessig forskjell på tilrettelagt kosthold på en søndagstur contra en treukers skiekspedisjon over Grønland. Dette blogginnlegget omhandler videre de litt mer «tøffe» vinterturene, de på gjerne 1 ukes eller mer varighet og som krever større bevissthet rundt ernæring enn de litt «mildere», kortere turene. 

La oss dykke dypere ned i dette med næringsstoffer og energi. Hovedsakelig har vi altså tre stoffer som gir oss energi i maten. Vi kaller dem makronæringstoffer og disse er; fett, karbohydrater og protein, du har helt sikkert hørt om dem før. Fett og karbohydrater er nok de mest sentrale når vi snakker om turernæring, men en skal dog samtidig ikke kimse av proteiner, -mer om dem siden. Det er nemlig karbohydratene og fett som gir musklene drivstoff, det er de som holder musklene i gang. Ved ca. 65% av VO2-maks (altså maksimale oksygenopptaksevne) så er en persons fettforbrenning på topp. Kommer en over dette nivået så øker forbrenningen av andelen karbohydrater gradvis. Hvorfor jeg nevner akkurat dette vil du nok forstå snart.

Fett er det mest energirike stoffet som en kan få i seg, det gir hele 9 kilokalorier per gram. Nettopp fordi det er så energitett blir dermed fett en svært viktig energikilde på de mer krevende turene. Jeg er ikke særlig fan av anbefalinger knyttet til eksakt fordelingsprosent for hver av de enkelte makronæringstoffene, spesielt ikke når vi snakker om ernæring ute på tur da dette er så individuelt og avhenger av den enkelte turen en skal legge ut på. Likevel, jeg vil legge vekt på at minst 30% av energien i løpet av en dag på vintertur bør komme fra fett. Gode metoder for å få i seg nok fett på tur er å for eksempel bevisst tilføye smør i frokostblandingen/havregrøten, bruke smør på brød/knekkebrød/lunsjbrød og lignende, steke all mat i smør, legge til en smørklatt i Real turmaten osv.

Videre til karbohydrater så viser jeg til det jeg nevnte tidligere om at desto høyere intensitet en jobber med, desto mer energi vil komme fra karbohydrater, -eller egentlig glykogen mer eksakt. La meg forklare det enkelt (og dette er det blant annet Christian Frøyd ved Høgskulen på Vestlandet som har lært meg, han er en utrolig klok mann når det kommer til idrettsernæring og kosthold generelt); glykogen er altså lagret i lever og muskler. Disse såkalte glykogenlagrene rekker til rundt 1-2 timers arbeid, litt avhengig av arbeidsintensiteten og størrelsen på lagrene. Etter dette, altså når glykogenlagrene er tomme, vil kroppen gå over til ren forbrenning av fett. Da er det ikke lenger mulig å holde samme intensiteten som ved karbohydratforbrenning. Hvordan er dette relevant for friluftsliv vinterstid? Vel, det er sjeldent en arbeider med såpass høy intensitet i vinterfjellet, men lagrene kan dog likevel gå tomme og er en da i midten av en lang motbakke, for eksempel, så kan en få rimelig knekken og føle seg som nevnt skikkelig «tom». Derfor er det viktig å tilføre kroppen karbohydrater jevnlig gjennom dagen. Det er også lurt å ha et bevisst forhold til hvilke typer karbohydrater en får i seg på tur. Vi skiller nemlig mellom de langsomme og de hurtige karbohydratene, eller sagt mer på fagspråket; de komplekse og de simple, -og disse rangeres av glykemisk indeks i hver enkelt matvare. La meg forklare; varer med høy glykemisk indeks fører til rask stigning i insulinkonsentrasjonen i blodbanen (de blir raskt omdannet til blodsukker) og vi får derfor en hurtig transport av glukose fra blodet og inn i musklene våre som jo skal til å utføre et arbeid. Altså, dette er raske karbohydrater. Disse er gunstige når vi står midt i en oppoverbakke med tung last og skal kave oss fremover i våt nysnø eller mot slutten av en dagsetappe når formen er dalende, humøret ikke helt på topp og en trenger den lille energitoppen inn mot camp. Det er i disse situasjonene en ofte finner frem sjokolade, kjeks, Nugatti, rosiner, istepulver, kakao og slike ting (les: godsaker), alle er de hurtige karbohydrater med høy glykemisk verdi. På samme tid gjelder det også, som nevnt tidligere, å tilføre kroppen langsomme karbohydrater med middels til lav glykemisk verdi slik at en kan holde et jevnt blodsukkernivå gjennom dagen. Her snakker vi mer om matvarer slik som grovbrød, havregryn, müsli, pasta, bønner, linser, ris osv. som alle tar lengere tid for kroppen å ta opp og som derfor varer lengere, gir energi over lengere tid. Det er dessuten i denne sistnevnte kategorien av karbohydrater som vi vanligvis finner de matvarene som både inneholder mest fiber, vitaminer og mineraler, og som også bevarer metthetsfølelsen vår på best mulig måte.

Tørking av diverse grønnsaker.
(Foto: privat)

Apropos vitaminer og mineraler så tilfører ikke disse noe særlig mye energi til kroppen og de er heller ikke noe en behøver å fokusere så alt for mye på i forbindelse med (korte) vinterturer. Likevel vil mangel på enkelte vitaminer og mineraler kunne føre til at en lett blir syk og slapp og at kroppen ikke fungerer optimalt. Det er dermed viktig med et variert kosthold spesielt i forkant av tur og generelt i hverdagen for å da kunne sikre at en får i seg de vitaminer og mineraler kroppen har bruk for på turen. Dessuten, grønnsaker og til dels frukt er gode kilder for å få dekket behovet for vitaminer og mineraler på tur, men det er ikke alltid like gunstig å dra med seg 1 kg gulrøtter, 2 blomkål, 3 løk og 4 paprikaer på vintertur.. Alternativet her er da eventuelt å tørke frukt og grønnsaker slik at de både tar mindre plass og også veier betraktelig mindre, eller en kan vurdere om en ønsker å ta med seg diverse tilskudd i tablettform (fås kjøpt på apoteket). Sistnevnte er dog erfaringsmessig ikke en nødvendighet med mindre en tenker seg ut på vintertur over flere uker sammenhengende eller har planer om andre lengre, hardere og krevende ekspedisjoner. Da kan det eventuelt være en idé å supplere med vitamintilskudd. I tillegg, dersom en ferdes på tur i vinterhalvåret oppe i nord og dermed eksponeres for mye av mørketiden der i mangel på sollys over en lengere tid, kan blant annet tilskudd av D-vitamin være praktisk (20-40 µg er i så fall tilstrekkelig dagsdose). Videre er fluortabletter et tilskudd jeg ofte har med meg for å redusere risikoen for karies og generelt tannverk på tur (0,5 mg per dag).

Nok om det, vi har ennå ikke tatt for oss siste makronæringstoff; nemlig protein. I forlengelse av forrige avsnitt så inneholder matvarer med mye protein ofte flere gunstige vitaminer og mineraler, da slik som for eksempel både B-vitamin, sink og jern. Det er likeså, som nevnt, fett og karbohydrater som er de viktigste energigivende komponentene sett i en ernæringssammenheng med friluftsliv på vinteren. Protein er derfor ikke like viktig siden det mer kan sies å heller være kroppens byggemateriale fremfor en ren energigivende kilde. Misforstå meg rett, protein bør helt klart være en del av kosten på tur, -spesielt om vinteren! Men hvorfor? Jo, ikke bare er det avgjørende for ikke å tære på muskelmassen, kroppen bruker dessuten mye energi på å skulle bryte ned protein, og energi, det skaper varme. Altså, dersom du ønsker å holde varmen i soveposen gjennom natta, -spis protein til middag og kvelds! Protein finner vi uansett i mange typiske middagsmatvarer slik som i kjøtt, egg, bønner, linser, meieriprodukter og også i nøtter. I likhet med vitaminer og mineraler kan en her legge til ulike proteintilskudd i kosten på tur gjennom inntak av eksempelvis både proteinbarer og proteinpulver som jo i den senere tid har blitt mer og mer populært spesielt innenfor treningsbransjen. Dette med proteintilskudd gjelder dog igjen for de litt lengere turene og er absolutt ingen nødvendighet for vinterturer opp mot to-tre uker, spør du meg.

Smelting av snø for vann til middag,
vannflaske og termos.
(Foto: privat)

Ferdig? Nei, -du må ikke glemme væske! Det er kjempeviktig å få i seg tilstrekkelig med væske i løpet av en dag når en ferdes ute på tur i vinterfjellet. En gammel speiderleder og kjenning av med, Are, fortalte meg en gang at; mangler du 1% vann, så yter du 10% mindre, og det er faktisk ikke tull. Med bare 5% for lite væske i kroppen reduseres du betraktelig og med generelt underskudd på væske vil en kunne føle seg slapp, svimmel, dårlig, få hodepine og bli dehydrert, noe som igjen fort videre kan utgjøre en sentral faktor for sikkerheten på turen. Det er faktisk slik at du bør drikke minst 2-3 liter om dagen skal du holde deg hydrert og opplagt. Dette forutsetter blant annet at en hele tiden har tilgang på rennende vann, noe en ikke alltid har på vintertur. Derfor er en avhengig av å smelte snø og å helle smeltevannet over på termos og i drikkeflasker (jeg anbefaler typen Nalgene, de tåler varmt vann, er robuste og har stor åpning). Flasken(-e) oppbevares i soveposen gjennom natten (husk å skru godt igjen slik at du slipper lekkasje!!) for å forhindre at vannet fryser og for å gi varme og fungere som en egenkomponert varmeflaske. Under dagsmarsjen kan en ved kjølige temperaturer tre en ullsokk over flasken/termosen, eventuelt gå til innkjøp av et eget spesiallaget insolasjonstrekk som skal forhindre tilfrysing. Hvis minusgradene synker betraktelig kan det enkelte ganger være nødvendig å bære vannflasken på kroppen, for eksempel i en snor hengende på tvers over overkroppen. Dette kan være noe ubehagelig i starten, men blir etter hvert en vanesak. Et lite ekstratips for å forhindre at væsken i flasken fryser til så fort i løpet av dagen, er å tilsette litt sukker i vannet. Da vil en også, dersom en har vanskeligheter med å få i seg tilstrekkelig med væske, trolig drikke mer. Det samme gjelder dersom en tilsetter for eksempel saft, iste eller lignende i vannet (men vær obs på at rent vann, fremfor drikke tilsatt sukker, absorberes og tas hurtigere opp i tarmen). Så er det også slik at det ikke alltid er like fristende å skulle få i seg kald væske ute når en selv kanskje er kald og kjølig. Kald drikke fører dessuten til at kroppen kjøles ned og at en da blir nødt til å bruke ekstra energi for å gjenvinne varmen, som i teorien vil være å sløse med kroppens energiressurser. Da gjør en termos og varmt vann susen! I tillegg er termos med varm drikke i kalde minusgrader et viktig sikkerhetstiltak, blant annet med tanke på nedkjølingsproblematikk. Dog likt som med kald drikke som ikke bør være for kald, bør heller ikke varm drikke være for varm da den så vil øke kroppstemperaturen i større grad enn nødvendig og dermed resultere i å gi slipp på mer varme enn hva som egentlig er hensiktsmessig. Eksempler på gode måter å få i seg varm væske på er slike Rett i koppen -suppeposer. Kakao og andre varme drikker slik som solbærtoddy, te og kaffe er også geniale måter å få i seg smaksatt varm væske på tur, men her er det dog lurt å være bevisst den vannlatende effekten flere av disse drikkene kan ha.

Kakao i teltet på kvelden er
skikkelig kooos!
(Foto: privat)

La oss runde av der selv om jo ernæringsfeltet er enormt og rommer så mangt. Jeg håper du som leser har lært og fått mer forståelse rundt mat og ernæring på tur, spesielt rettet opp mot vinterfriluftsliv. Det er dessverre lite forskning rundt akkurat dette emnet, det meste av kunnskapen bunner i egne erfaringer og lærdom fra praktisering ute i det fri, slik også dette blogginnlegget i stor grad gjør. Husk derfor igjen at kosthold og energibehov er personlig og varierer fra person til person. Selv om det er viktig å være bevisst de valg en gjør rundt mat og drikke på tur -bør ikke dette skygge for selve turopplevelsen og naturen. Du kommer langt med et vanlig kosthold og sunn fornuft, så la ikke ernæringsbiten legge hindringer for planlegging og gjennomføring av drømmeturen.

Lykke til med din neste vintertur! 

Skredredning og søk; Når de 15 første minuttene teller..

Som skigåer i snøskredterreng går du med en indre visshet om at du selv nå har valgt å sette deg i en situasjon hvor konsekvensene faktisk kan bli fatale. Det handler rett og slett om liv og død og en skal virkelig vise både hensyn, ydmykhet og forsiktighet når det kommer til dette med snøskred og snøskredproblematikk. Heldigvis finnes der mange metoder og lure knep for å unngå skred og for å kunne ferdes trygt, også i skredterreng. Der er utallige råd og god kunnskap på markedet, men det er ikke disse vi skal konsentrere oss så mye om akkurat nå. For hva gjør en egentlig når det som helst ikke skal skje, likevel skjer? Hvordan går en frem for å gjennomføre kameratredning i skred slik at en forhåpentligvis kan bli gjenforent med den skredtatte og ta lærdom at episoden i etterkant? La meg ta utgangspunkt i en reel hendelse jeg tok del i for noen år tilbake og samtidig se og søke støtte i relevant faglitteratur som kan bygge opp om de ulike fremgangsmetodene i den redningen som ble gjennomført.

Her legger vi ut på tur i leting etter egnet skavl.
Bildet er tatt like etter at vi forlot leir.
(Foto: privat)

Det er midten av mars måned og vi er en gjeng på 20 stykker som legger ut på en ukes vintertur. Første dag og etappe går fint for seg, men været tar seg opp og vi blir på dag 2 liggende værfaste i felles teltleir. For å slå i hjel litt tid våger vi oss ut i snøværet. Det blåser kraftig og snøen daler ned. Sikten er heller ikke optimal så vi går ikke særlig lengere enn 400-500 meter unna camp. Planen er å trene på å grave nødbivuakk og snøhule, så alle har med seg spade og søkestang og er også godt kledd for forholdene. Alt ser ut til å gå fint. Vi finner en egnet skavl, en stor en, hvor alle 20 kan grave gruppevis. Med oss på turen har vi flere snøskredkyndige og erfarne friluftsfolk. Vi er heller ingen nybegynnergruppe som har lagt ut på tur. Alle har tidligere erfaring fra friluftsliv og langturer på vinteren. Derfor gjør vi, før vi starter gravingen, en grundig vurdering av skavlen og området rundt. Det er lite som tilsier at der skal være noe fare for skred akkurat i den aktuelle skavlen. Den er stor, men ikke særlig høy. Bratt, men ikke for bratt. Riktignok reflekterer vi over den enorme snømengden som kommer og generelt været i seg selv, da med tanke på at dette er sentrale faktorer for blant annet belastningen på de eventuelle svake lagene nedad i snødekket. Konklusjonen er dog klar; vi starter gravingen.

Snøhulene begynner å ta form, mange har allerede etter en halvtime rukket å komme flere meter inn i snøen. Så skjer ting litt om hverandre og en liten kommunikasjonsfeil viser seg å få større konsekvenser enn ventet. Mens de fleste graver og dermed befinner seg inni snøskavlen, velger nemlig en person å bevege seg på ski langs ryggen og opp mot skavlens høyeste punkt. Vedkommende sin hensikt er vel dog uviss annet en ren nysgjerrighet, uvisshet, og litt for lite gjennomtanke i situasjonens hete. Som følge av belastningen høres et drønn i snødekket som får flere til å reagere og til raskt å komme seg ut av snøen. Ting går fort, samtidig som minuttene strekker seg utover. Personen på ski registrerer ikke drønnet og fortsetter videre, helt til skavlens topp. Når han når toppen, 2-3 minutter etter første drønn, høres et nytt og kraftigere drønn etterfulgt av et skavlbrudd som igjen, trolig på grunn av sjokkbelastningen, utløser et lite skred like under. Skredet tar med seg personen på ski og begraver også to andre som befinner seg inne i de påbegynte snøhulene. Da kommer med en gang krisetanken: HVA GJØR VI NÅ?

Så hva gjorde vi? Jo, vi startet en kameratredning. Siden ingen av oss hadde sender/mottaker på, i og med at dette var en mer nordisk rettet tur, måtte vi benytte oss av et såkalt overflatesøk. Nettopp denne formen for søk og redning tenker jeg å presentere for deg her nå:

1) Handle raskt. Vi måtte starte redningsprosessen med en gang. Statistikk viser at 9 av 10 skredofre fortsatt lever etter 15 minutter, men etter dette synker raten betraktelig, faktisk helt ned til 1 av 4 overlevende etter 45 minutter. (Brattlien, 2012; Horgen, 2015). Derav er det de første 15 minuttene som virkelig teller. I startfasen av selve redningen ligger dessuten sentrale elementer slik som egensikkerhet og ledelsesansvar. Altså, det å faktisk gjøre en vurdering på om det er trygt eller ikke å gå inn i skredet og i tillegg utpeke en leder og som kan ta ansvar, holde oversikt og fordele oppgaver. Jeg husker, i vår situasjon, at vi stilte oss spørsmålene; Hvem og hvor mange mangler vi? Hvor alvorlig er situasjonen? Har vi oversikt og kontroll? Hvem gjør hva og hvordan organiserer vi dette på best mulig måte? Osv. Alt dette skjedde egentlig veldig naturlig og automatisk. Vi hadde en klar leder og var forberedt på hva som måtte gjøres. Det vi også erfarte her, er at tydelige beskjeder i slike situasjoner er helt avgjørende. Flere var litt i sjokk av selve hendelsen og da var det nyttig at en person bare tok helt styringen og ga konkrete, presise beskjeder om at «du gjør det», mens «du gjør det».

Det er også en idé å følge med mens skredet går. Å feste blikket på de(-n) skredtatte og konstatere et såkalt medrivningspunkt for hvor vedkommende blir tatt av skredet og også et forsvinningspunkt for der en mister han eller hun ut av syne (Horgen, 2015). På denne måten har en mer oversikt og et mer konkret område å kunne ta utgangspunkt i under det kommende søket. På turen jeg var på var det slett ikke alle som fikk med seg skredet og kunne følge med på de skredtatte. De fleste var opptatte med å selv komme seg unna og på trygg avstand. Likevel var det noen som hadde klart å skaffe seg et lite overblikk og som viste nokså nøyaktig hvor de berørte personene lå nedgravd.

2) Vurdering av varsling. Som nevnt, minuttene teller og kameratredning er som en kamp mot klokka. Faglitteratur refererer til at kun 13% av de som graves ut av letemannskaper og profesjonelle organiserte redningsmenn er i live, mens 87% er døde (Horgen, 2015). Dette er overhodet ikke fordi redningsmannskapene gjør en dårlig jobb, men mest fordi det ofte tar relativt lang tid (i alle fall over 15 minutter) før de av ulike årsaker klarer å være fremme på stedet og kan yte den hjelpen de har spisskompetanse på. Da er det også et spørsmål om en skal bruke tid de første kritiske 15 minuttene på å varsle når en heller kan bruke disse minuttene til å søke selv og dermed øke sjansene for å finne igjen den skredtatte i live. Da vi ble vitne til skredet som fant sted på vår tur valgte vi å ikke varsle i det skavlbruddet var et faktum. Vi viste på forhånd at vi den dagen befant oss i et område med mobildekning og at der var muligheter for redningsmannskaper å komme frem til skredet, men ikke innen 15 minutter, kanskje heller ikke innen 30 minutter, 45 minutter og 1 time. Skredet var også nokså lite og vi følte at vi hadde, til tross for hele situasjonen, god kontroll og oversikt. Derfor falt valget på å heller handle og å sette alle mann til pers på selve søket etter de skredtatte, fremfor å varsle. (Det skal dog nevnes at vi kontaktet og informerte flere instanser like etter selve hendelsen, da blant annet lokalt Røde Kors, hjemmeleder, pårørende, media osv.)

Skulle søket mot formodning være av så stor art hvor for eksempel situasjonen er såpass krevende, skadeomfanget såpass høyt og gruppen såpass vanskelig å håndtere at en ikke evner å holde kontroll, da blir en nødt til å varsle så snart som mulig. Og hvor ringer du da? Svaret er 113, men ringer du 112 eller 110 så gjør ikke det noe, -de setter deg over og vil rettlede og støtte deg gjennom det hele uansett. Det er likevel greit å kunne ha klart for seg:

Hvor er du/dere? (Start alltid med å si hvor du er!! Dette er i tilfelle kontakten blir brutt eller noe annet uforutsett som gjør at en mister kontakt skulle inntreffe. Kartreferanse med koordinater og riktig stedsnavn er viktig her.)

Hva har skjedd? (Forklar situasjonen så presist og konkret som mulig. Ikke heng deg for mye opp i detaljer, men få frem det viktigste og gi en så god som mulig oversikt over selve hendelsen.)

Skadeomfang. (Forklar hvor mange som er skadet og hvilke typer skader som er involvert, samt alvorlighetsgrad.)

3) Overflatesøk. Selve overflatesøket tok vi fatt på trolig allerede få minutter etter at skredet hadde stilnet. Vi var effektive og handlet raskt, det tror jeg var avgjørende. I tillegg hadde vi tidligere trent på å gjennomføre søk i skred, og selv om hele situasjonen ble nokså kaotisk så var det mange som fulgte de gitte prinsippene for overflatesøk. Disse er, grovt forklart, som følger;

Alle som skal delta i søket danner en såkalt søkelinje, en linje som brer seg ut over skredet på langs hvor hver person står med en avstand på rundt 4-5 meter til den ved siden av seg. Hver og en har med seg spade og søkestang, og gjerne også to skistaver.

Videre går en gjennom skredet med hver sin søketeig fremfor seg. Tempoet er raskt, tiden går fort. En både ser og lytter etter tegn fra den, eller de, skredtatte.

Ved funn av gjenstander (for eksempel votter elle ski) eller kroppsdeler (eks. fot eller hånd) som «sitter fast» i snøen starter en umiddelbart med utgravingen. Finner en derimot løse gjenstander eller kroppsdeler og samtidig gjør søk uten funn med søkestang i området, markeres punktet og funnstedet med å legge skistavene i kryss, samt å varsle lederen.

I vår nevnte situasjon var en av tre skredtatte delvis begravd ca. opp til hoften. Det vil si at vi lett kunne skimte hvor vedkommende befant seg og dermed starte utgravningen så hurtig som mulig. Skredtatt nummer to hadde den ene hånden med en vott som stakk opp av skredmassene og på den andre noen nakne fingertupper. Vi kunne også skimte deler av luen hans. Dette ga oss gode indikasjoner på hvor vi skulle starte utgravingen. Dessuten lå begge disse overnevnte personene nokså nærme hverandre og i likt område av skredet. Siste person var helt begravd og lå lengere inn i snømassene, dypere ned i snøen. Vi gjorde ingen funn i overflatesøket på denne personen, men siden vi visste sånn ca. hvor vedkommende befant seg (nemlig innerst inne i snøhulen som hun var i gang med å bygge) i det skredet utløste, kunne vi kalkulere ut ganske grovt hvor hun sannsynligvis lå begravd. Hun var dessuten med på gruppa som gravde snøhule helt ytterst, lengst til høyre, og med den bakgrunnsinformasjonen kunne vi også vite mer med sikkerhet hvor hun trolig befant seg.

Søk med søkestang. Vi fikk kontroll på 2 av 3 skredtatte ved hjelp av overflatesøk-metoden. Anslagsvis vil jeg tro vi brukte toppen 5 minutter fra søkets start til begge disse var helt fullstendig utgravd. Siden vi ikke fant savnede nummer 3, men hadde en viss peiling på hvor vedkommende trolig lå, gikk vi til verks og igangsatte et grundigere søk med søkestang. Dette gjennomføres slik:

Alle stiller seg igjen opp på en søkelinje i det aktuelle området med hver sin søkestang i hånden. Avstanden nå er fingertupp mot fingertupp. En går som i overflatesøket og søker i egne teiger, men her med søkestang og ved hjelp av et trepunktssøk hvorpå søkestangen stikkes ned i tre ulike punkt; først ut på siden til venstre, så et stikk i midten rett foran en og til slutt et stikk litt ut til høyre. Stikkene skal være bestemte, men ikke altfor voldsomme. De skal dessuten stikkes med en vinkel litt på skrå ned i snødekket, ca. 10 grader.

Når samtlige på linjen har gjennomført trepunktssøket sitt trer alle samtidig et skritt frem i terrenget og starter nytt trepunktssøk på samme måte som før. (Her er det lurt å ha en egen leder som gjerne står ytterst på en av sidene og leder an.) Tempoet er fremdeles relativt høyt og det å lytte og å se etter tegn fra den skredsatte, står i fokus.

Mistenker en et mulig funn lar en søkestangen forbli i hullet og starter straks utgravingen. Det var dette som skjedde da vi skulle finne sistemann som var tatt av skredet. Vi fikk indikasjoner på funn nokså tidlig, egentlig på to punkter, men personen viste seg å være nokså dypt begravd. Det hastet med å få vedkommende gravd ut i tide.

Utgraving. Da vi var sikre på at det var en person vi hadde funnet med søkestangen begynte vi som sagt hurtig å grave først med spade og etter hvert bare med hendene for ikke å skade henne som lå begravd. Det var mellom 4 og 6 stykker som deltok på selve utgravingen av skredtatt nummer 3. Resten var enten opptatt med å ta vare på de to andre skredofrene, eller så hadde de nok med seg selv og bare det å ta inn over seg hele hendelsen. 4-6 personer er også nok for en slik utgraving, det bør ikke være flere. 

Utgravingen starter nedenifra og hodet er det viktigste å få frigjort. I vårt tilfelle lå den skredtatte på magen med ansiktet ned mot snøen. Hun hadde klart å lage seg en luftlomme og var bevisst da vi fant henne. Heldigvis var hun heller ikke skadet, ikke annet enn psykisk i den form at hun var i sjokk og veldig redd. Hun gråt, men klarte seg ellers fint. Vi fikk henne ut av skredet, trøstet og trygget henne, sørget for varme og tørre klær og brøt oss etter hvert inn i en nærliggende hytte. I hytta fikk de som var våte og kalde søke ly, tørke klær og varme seg med varmen fra peisen. Likeså kunne alle samles og drøfte det vi hadde vært med på. Vi tok en lang debrief der og da på hytta og også senere etter endt tur. Røde Kors og andre instanser ble som tidligere nevnt varslet, og for tre av turdeltakerne ble hendelsen såpass belastende at de ikke ønsket å fortsette turen og dermed valgte å bli hentet ned av det lokale hjelpekorpset. (Det skal dog sies at alle de 3 skredtatte, også hun som ble helt begravd, fullførte turen.) 

Bilde tatt ved debrief like etter at alle skredtatte var gjort rede
for og gravd ut. Skredtatt nummer 3 står i midten.
(Foto: privat)

Lokalt Røde Kors kom neste dag for å hente ned tre
turdeltakere som var for preget av gårsdagens hendelse. 
(Foto: privat)

Jeg tror absolutt at den bakgrunnskunnskapen vi som gruppe hadde om søk og redning i skred helt klart var avgjørende for utfallet av denne episoden. Vi handlet raskt og kom fra det hele uten særlige varige mén annet enn erfaring og lærdom. På samme måte håper jeg du, etter å ha lest denne historien og samtidig fått en liten innføring med søk og redning i skred, kan sitte igjen med økt kunnskap og betraktninger som du kan ta i bruk senere og i din egen friluftslivutøvelse. 

God tur!

 

Referanser:

Brattlien, K. (2012). Den lille snø skred boka (3. utg.). FRI FLYT.

Horgen, A. (2015). Friluftslivsveiledning vinterstid. Høyskoleforlaget.

Utstyr på topptur; ASSS -Alltid spade, søkestang og sender/mottaker!

Toppturer på ski er i vinden som aldri før! Friluftsfolk med godt pågangsmot, nyglidet randoski og energifylt eventyrlyst legger ut på de bratteste toppene på leting etter den perfekte naturlige nedkjøringen. Det er for øvrig ikke til å komme unna at toppturer om vinteren krever en del ekstra utstyr. Ski, og som oftest randoneeutstyr, er en sak for seg selv. Det kan en snakke om i timevis og samtidig gå seg vill i en hel jungel av fancy utstyrsskravlerier. Nettopp derfor er ikke det tema her i dag. Jeg vil nemlig heller fokusere på alt det andre utstyret en bør ha med seg på topptur. For hva pakker du egentlig med deg i sekken når du legger ut på en slik tur? Hva er standard skredutstyr-utrustning? Nedenfor følger en innføring. 

La oss starte med selve sekken. En god topptursekk pleier å romme mellom 30 og 50 liter og med denne størrelsen har en plass til det nødvendige samtidig som at sekken heller ikke blir for stor eller for ubehagelig å kjøre med.

Brett- eller rullunderlag?
(Foto: privat)

Utenpå sekken fester du gjerne et liggeunderlag som i hovedsak benyttes til å sitte på i pausene. Liggeunderlaget har også en viktig funksjon når det kommer til sikkerhet og brukes som et hjelpemiddel dersom det skulle opptå noe utforutsett slik som eksempelvis en ulykke eller skade. Både de liggeunderlagene som er av typen som kan brettes sammen og de som en kan rulle sammen er fine til bruk ved spjelking, så vell som at de har god isolasjonsevne og forhindrer varmetap til bakken dersom den skadde plasseres oppå. Skumgummien kan dessuten skjæres til og brukes ved eventuell gnagsår- eller trykkpunktproblematikk under foten, samt mer til.

Videre er det hensiktsmessig å alltid ha med seg et lite førstehjelpskrin. Dette burde inneholde alt fra gnagsårplaster, vanlig plaster, sportstape, sårstrips, bandasje, kompress, trekanttørkle, branngele, engangshansker, sikkerhetsnål, Ibux og Paracet, samt eventuelt en såkalt Samsplint. Redningsfolie, en stor sort plastsekk eller en nødbivuakk av noe slag, er også smart. Likeså bør en samtidig ha et lite reparasjonssett som inkluderer blant annet ekstra batterier (til for eksempel hodelykt og sender/mottaker), multiverktøy med riktige bits (for å eksempelvis kunne justere eller reparere bindinger eller å åpne og lukke batteriluken til sender/mottaker), litt ståltråd og tau, en ekstra gummistropp/skireim, noen enkle stripps og en liten kniv. Hodelykt er dessuten et must. Har du alt dette i sekken, litt snarrådighet i topplokket og en evne til å se kreative løsninger, ja, så er du godt rustet for mange av de (ofte utstyrsrelaterte) utfordringene du kan komme borti på topptur.

Så til klær. Det er gunstig å pakke med seg et ekstra skift, i alle fall et tørt og rent par med ullsokker og en ulltrøye. Når en går oppover er nemlig sannsynligheten stor for å bli svett, fuktig, klam og kald i tøyet. Da er det lurt å kunne skifte til noe tørt, samt å også kunne, når en skal kjøre nedover eller i en pause, legge til et ekstra lag med klær for bedre isolasjon og varme. Dette gjøres for å forebygge og forhindre blant annet hypotermi og så klart for ekstra komfort. En dunjakke fungerer da perfekt som ekstra varmelag. I tillegg kan en tykk ullgenser på de kjøligste dagene være god å ha. Noen velger også å skaffe seg diverse dunskjørt, dunshorts eller dunbukser som er lette å ha liggende i sekken, varmer bra og er enkle å hive på seg. I en nødsituasjon vil dessuten ekstra klær kunne brukes både som varme, isolasjon, vindskjerming, støtte, stabilisering, fatle, tourniquet, varslingssymbol for hjelpemannskap og mangt mer. Videre bør en gjerne ha med seg en ekstra lue og et par vindvotter til nedfarten. Svette eller våt snø som smitter over i hansker eller votter, ofte kombinert med litt vind, gjør at det ikke skal mye til før at en kan oppleve å bli kald på fingrene og dette bør forebygges med et ekstra par i sekken. Solbriller og skibriller hører for øvrig også med da disse både beskytter for UV-stråling og samtidig skjermer ansikt og øyne for vær og vind. Glem heller ikke solkrem når solen titter frem på nyåret!! Husk at snøen reflekterer mye av solstrålene og det skal dermed ikke mye til før en blir solbrent på utsatte steder. Solfaktor 30 og oppover er som oftest prima, en må bare huske å smøre seg grundig og ofte nok.

Kroppen trenger likeså rikelig med næring og væske når en er på topptur, -så husk å smøre med en god niste og å ta med litt drikke. Det kan være lurt å ha en sjokolade eller en pose nøtter liggende i sekken slik at en alltid har rask energi lett tilgjengelig dersom en skulle oppleve å gå seg helt «tom». Termos med noe varmt og smakfullt er også hensiktsmessig fordi det både varmer, gir energi, opprettholder væskebalansen og dessuten er nødvendig for å kunne ivareta sikkerheten med tanke på blant annet forebygging av nedkjøling.

Standard skredutstyr: ASSS
(Foto: privat)

Så kommer vi til det jeg allerede i overskriften av dette blogginnlegget innledet med; ASSS. Det kanskje aller viktigste av alt utstyr som du kan pakke med deg i sekken og som også er det som stort sett betegner hele begrepet skredutstyr, spør du fagfolk. ASSS er nemlig en huskeregel og står for ALLTID SPADE, SØKESTANG og SENDER/MOTTAKER. Og ja, sender/mottaker, -IKKE skredsøker! Skredsøker er et lite hensiktsmessig og gammelt brukt begrep som nå i nyere tid er erstattet med sender/mottaker, ofte forkortet; S/M. ASSS-regelen er videre nokså selvforklarende, du legger ikke ut på topptur i skredterreng uten disse tre nevnte tingene. Likevel holder det ikke nødvendigvis å bare ha utstyret med seg, en må også kunne bruke det og dette krever at en setter seg inn i hvordan en anvender skredutstyr. La oss dykke litte grann dypere inn i de tre overnevnte gjenstandene. 

T-håndtak til venstre og D-håndtak
til høyre.
(Foto: privat)

Spade; En optimal toppturspade er lett, solid og av metall. (Med en spade av plast, karbon eller lignende vil en ikke kunne klare å grave i hard snø, is og i skredmasser.) Spaden bør også med fordel ha et uttrekkbart skaft, det gjør det mer behagelig å grave over tid, og spadebladet bør være bueformet med ulike innbakte profiler i, ikke flatt, fordi da knekker det ikke like lett. Såkalt «D-håndtak» er bedre enn «T-håndtak» med tanke på komfort under selve gravingen og eventuelt i forhold til votteproblematikk. Jeg har også lest i Lundberg Nes sin bok Skikompis (2019) at spaden for øvrig bør være merket med UIAA. Det er ifølge han UIAA, altså det internasjonale klatreforbundet, som setter standarden for krav til spader som skal brukes ved kameratredning i skred og en kan dermed på den måten forsikre seg om at spaden holder mål til de formål som er tiltenkt (Lundberg Nes, 2019). Spadens bruksområde på topptur spenner seg for øvrig fra alt ifra graving av levegg og lunsjgrop, til utgraving av snøprofil og slike ting, til faktisk å reelt kunne redde liv ved et aktuelt skred hvor en eller flere blir tatt.

Søkestang; I likhet med spaden bør også søkestangen være solid for å unngå at den enten sprekker opp, blir bøyd eller rett og slett knekker. Den burde også være nokså lang, 2,5 meter eller mer, og samtidig bestå av lange ledd fremfor korte. Andre momenter som Lundberg Nes (2019) trekker frem er blant annet fordelen med søkestang uten strikk eller tau, men heller wire, og at stangens diameter er avgjørende for hvor solid den er. Tykkere diameter = mer solid. Tuppen bør dessuten være større enn selve stangen for lettere å kunne trenge gjennom snømassene (Lunberg Nes, 2019). Så altså, spar ikke på vekt når det kommer til søkestangen! Den bør som nevnt være robust og kunne «tåle en støyt». Søkestangen kan forresten brukes til mangt, både for å sjekke snøforholdene og lagdelingen i snøen, måle dybde og til og med gjøre god nytte for seg som opptatt/ledig -signal ved utgravd latrine. Men selvfølgelig, dens hovedformål er så klart å kunne lokalisere skredtatte personer under snøen dersom en blir nødt til å gjennomføre en kameratredning i skred.

Sender/mottaker; Selv om jeg sier du skal ha med deg S/M på topptur, hjelper det fint lite om den bare ligger i sekken. Den må nemlig bæres på kroppen, være påslått og stå i «send-modus» mens du går. Det er også viktig at sender/mottakeren til enhver tid befinner seg under et lag med klær slik at den ikke blir revet bort og havner på avveie dersom en mot formodning blir tatt i skred. En annen viktig sak er at enhetens batteri aldri bør ligge på minst 65% før turens start. Batterilevetiden synker nemlig drastisk i kaldt vær og prosentene kan rett og slett narre deg. Derfor er det greit å gjøre det til vane å også sjekke batteriprosentene under kameratsjekken og å bestandig, som nevnt tidligere, ha med seg ekstra batteri lett tilgjengelig i sekken. Nå er det også slik at der finnes uendelig mange forskjellige modeller og generasjoner sender/mottakere på markedet per i dag, og hver og en har nok sine fordeler og ulemper. En bør dog tilstrebe å ha en så ny som mulig modell, en med oppdatert programvare og aller helst tre antenner for bedre og mer nøyaktig retningsangivelse og avstandsestimat. Jeg personlig anbefaler også en avansert modell med gruppesjekk-funksjon og med mulighet for «flagging» av personer.

Likevel, igjen (det kan ikke sies nok ganger), en må virkelig kunne beherske bruk av slikt skredutstyr som det som er nevnt ovenfor, -det hjelper lite å stå på parkeringen å pakke ut utstyret av butikkplasten.. Nå husker jeg ikke helt hvor jeg lærte akkurat dette, eller hvem det nå var som fortalte meg det, det er uansett noe jeg selv også har erfart, nemlig at faktisk bare 30 minutter introduksjon og øving med bruk av sender/mottaker for en nybegynner, forkorter søketiden under kameratredning i skred med hele 60%. (!!!) Dette sier en del om hvor viktig det er å ha kjennskap til utstyret en har med seg på tur og at en med kunnskap og erfaring kan effektivisere redningen betraktelig. Nettopp derfor er det så viktig å trene ofte, mye og jevnlig på kameratredning og bruk av slikt utstyr. For å være enda mer presis råder Lundberg Nes (2019) til å øve minimum en gang i måneden hver sesong. Husk at i skredredning teller hvert minutt!

Til slutt vil jeg trekke frem en siste ting som bør være med på topptur, nemlig navigasjonsutstyr; herunder kart, speilkompass og mobil/GPS. På kartet kan en lese terrenget og dermed unngå skredutsatte steder. En kan også på forhånd planlegge og tegne inn ruta slik at en har mer oversikt og til enhver tid vet hvor en befinner seg. Kompasset hjelper en dessuten godt på vei dersom en blir gående på kompasskurs i for eksempel dårlig sikt, whiteout, tåke, snøvær og lignende. Det er også en fordel (og nærmest et krav) at kompasset har et klinometer, også kalt helningsvinkelmåler, integrert i kompasshuset. Med et slikt verktøy blir det enklere å måle og å estimere brattheten enten i det aktuelle terrenget som en befinner seg i eller i, la oss si, et heng eller en skavl på avstand. Videre kan både mobil og GPS være hensiktsmessige hjelpemidler og arbeidsverktøy til bruk på topptur. Disse kommer dog som en tilleggsutrustning og kan på ingen måte erstatte eller gå foran kart og kompass, det er det viktig å huske på. Likevel har det med tiden blitt utarbeidet veletablerte og kvalitetssikrede apper og digitale kartløsningsordninger som er veldig enkle og nyttige å bruke. For å nevne noen som blant annet jeg selv benytter meg av så er det Norgeskart, Varsom, NVE bratthetskart, UT.no sin papirkartløsning, Senorge og regObs med flere. Jeg anbefaler for øvrig å ta med en liten touchpenn som gjør det lettere å betjene mobilen på vinteren også med votter på. Det er også gunstig å på forhånd laste ned kart på mobilen slik at en kan spare strøm ved å ha enheten i flymodus. I tillegg kan det være greit å skaffe seg oversikt over dekningen i det området som en tenker å ferdes, da med tanke på sikkerhet og i tilfelle en skulle bli nødt til å varsle om uønskede hendelser, ulykker eller skader. 

Oppsummert ser altså pakkelisten for en typisk topptur på ski slik ut:

-Sekk

Ferdig pakket og klar for topptur!
(Foto: privat)

-Liggeunderlag

-Førstehjelpsskrin og reparasjonssett

-Hodelykt

-Ekstra klær

-Solbriller, skibriller og solkrem

-Mat og drikke

-ASSS; spade, søkestang og S/M

-Kart, kompass og mobil/GPS

 

Alt i alt bunner det meste i at generelt det utstyret som en pakker med seg i topptursekken bør være lett, tåle en støkk og gjerne samtidig dekke flere bruksområder. Det er dessuten ikke bare materialistiske ting og gjenstander en behøver å ha med seg. Kunnskap og erfaring er like viktig og toppturer om vinteren krever absolutt at en har hodet med seg, er skjerpet og klar, tar kloke valg, evner å tenke kritisk og også stiller forberedt til de avgjørelser og valg en blir satt ovenfor.

Og du, husk ASSS -alltid spade, søkestang og sender/mottaker!

 

Referanser:

Lundberg Nes, C. (2019). Skikompis. FRI FLYT.